Svetten renner av Joel Schumachers A Time to Kill. Kamera presser seg på de fuktige ansiktene i den trykkende Mississippi-heten, i takt med historiefortellingens moralske dilemmaer. Unntaket er en aktor, spilt av Kevin Spacey, som vises avsondret fra de sterke følelsene som ellers gjennomsyrer filmen.
Heldigvis holder tittelen hva den lover: thrilleren The Edge holder meg fortsatt på kanten av setet – både sent på 90-tallet og mer enn 25 år senere.
Med Hannibal forlater Ridley Scott den psykologiske tilbakeholdenheten fra The Silence of the Lambsog skaper i stedet en barokk, grotesk og visuelt overdådig thrilleropera. Resultatet er en ambisiøs oppfølger som vinner særpreg, men taper psykologisk nerve.
Clint Eastwood møter sin mørke dobbel i Wolfgang Petersens In the Line of Fire — en klassisk 90-talls-thriller der skyld, aldring og amerikansk selvforståelse kolliderer i en kattedans på høyt nivå.
Med What Lies Beneathtok (på norsk: Skyggen fra fortiden) tok Robert Zemeckis et steg utenfor sitt vante felt og leverte en stiløvelse som blander Hitchcock-pastisj inn i en moderne, overnaturlig thriller. Resultatet er en kompetent, tidvis minneverdig, men også en litt pregløs thriller.
The Mothman Prophecies er en stemningsdrevet, overnaturlig thriller som fortsatt holder godt, særlig når den våger å holde igjen. Samtidig er det en film med et uforløst potensial som blir tydeligere ved gjensyn.
90-årene var som kjent en storhetstid for amerikanske thrillere, og "The Fugitive" slo seg umiddelbart frem blant de absolutt beste. Har den ikke i ettertid også befestet sin posisjon som kanskje den mest tidløse?
Lite visste jeg som ung at The Running Man ikke bare var et adrenalinkick av en underholdende sjangerfilm med actionfilmikonet Arnold Schwarzenegger i front, men at den også var en satirisk fremtidsvarsel som viste seg å være ganske så presis.
The Bling Ring viser fascinasjon for ung eksess og kjendisbesettelse i Los Angeles, mens den samtidig meta-kommenterer og studerer kulturen med påfallende overflatetilnærming. Og det er ingen tvil om at Sofia Coppola vet hva hun bedriver, at hun kjenner denne mikrokulturen.
"Da Paul Verhoeven slapp løs Showgirls i 1995 ble den kalkun-betegnet og snart omtalt som en av Hollywoods mest forhatte flopper. Tre tiår senere står den igjen som et fascinerende, estetisk overskudd av en film, et verk som både speiler og kommenterer den amerikanske drømmen – og som med tiden oftere leses med uendelig mer sympatisk og kritisk bevissthet."
speilet.net 