Stilren og kontrollert thriller som utfordrer giallo-formelen. The Bloodstained Butterfly er en nedtonet, men effektiv krimfilm fra Italias gullalder som kombinerer Hitchcock-nerver med europeisk rettsdrama.
«House» (1977) – fargesprakende og syrete japansk skrekk
"Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet."
«Frenzy» (1972) – Hitchcock på sitt frieste og mørkeste
"Frenzy (1972) representerer en slags oppsummering av Alfred Hitchcocks livsverk, men er også et dristig steg inn i en ny æra. Den gamle mesteren viser seg nemlig på sitt mest skitne og sleazy i en nådeløs 70-tallsbrutalitet – alt mens han holder fast på sin perfeksjonistiske presisjon."
«Homicidal» (1961) – kalkulert Hitchcock-hyllest med kraftfullt særpreg
"Homicidal er en gjennomført, intens og smart konstruert skrekk-thriller som vet nøyaktig hvor grensene går for sin egen stil og ambisjon – og innenfor sitt rammeverk er den tidvis sjokkerende og nesten hele veien sterkt underholdende."
«Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key» (1972) – paranoia og perversjon
"Your Vice Is a Locked Room and Only I Have the Key kan absolutt trekkes frem som et slags prakteksemplar på en giallo som både omfavner og overskrider sjangerens konvensjoner"
«One on Top of the Other» (1969)
"Både i tematiseringen over dobbeltgjengere og identitet, samt i presset for selve plottet, er det lett å la tankene fly mot Alfred Hitchock generelt og "Vertigo" spesielt."
«Bad Influence» (1990)
"Noen filmer er mer et produkt av sin tid enn andre. "Bad Influence" har et vannmerke på seg fra tidlig 90-tallet som er umulig å gnikke vekk."
«The Designated Victim» (1971)
Om det er nevnt at Lucidis regi styres av stilistiske grep, er tempoet bak kameraføringene lavt og blikket ganske ofte orientert mot realistiske innstillinger.
«Black Sabbath» (1963)
Sannsynligvis er "Black Sabbath" også filmhistoriens mest stabile og minneverdige skrekkfilmantologier, og uansett i høyeste grad en essensiell bit av Mario Bava-filmografien.
«The Substance» (2024)
"For "The Substance" er i all sin banalitet ekstremt fengslende i over to timer."
