Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie. Fortsett å lese 1982: Tootsie
«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon. Fortsett å lese «Deep Water» – et erotisk comeback å glede seg over
Belfast (2021) Regi: Kenneth Branagh Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si, og som sier det på en lite spennende eller engasjerende måte. Kenneth Branagh styrer oss tilbake til egen oppvekst, og samtidig til et sted, en tid og en konfliktlinje som er sentral i nyere europeisk … Fortsett å lese Pene, pyntelige og pregløse «Belfast»
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman. Fortsett å lese Gjensynet: «Fucking Åmål» (1998)
«Spencer» presenteres som en fabel. Settingen er 1991, og i åpningen ser vi Diana (født Spencer) kjøre seg bort på den britiske landsbygda på vei mot hennes majestets Sandringham-gods. Fortsett å lese «Spencer» – et dempet og marerittaktig prinsesseportrett
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta». Fortsett å lese Paul Verhoevens potente drama om nonner og sex i «Benedetta»
«Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet. Fortsett å lese «Kimi» viser styrke
Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet. Fortsett å lese Langsomt og stille, men trollbindende om liv og sorg i «Drive My Car»
Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned. Fortsett å lese Sterkt om traumer av skoleskyting i «The Fallout»
Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks. Fortsett å lese Filmkjærlighet og menneskelig tvil i «Bergman Island»
Speilet 