Ved første øyekast kan A Tale of Winter (Conte d'Hiver) virke som en enkel film om lengsel, kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men det vil være en grov undervurdering av Eric Rohmers umerkelig magiske filmverk som skjuler så mange deilige og varmende lag under en ytre hverdagslighet.
Jean Eustache skildrer fragmenter av en oppvekst som bevisst uforløst, langsomt og episodisk – i blikk mot det å passe inn, om kropp og ungt begjær. På den ene siden er filmen tidløs, på den andre tydelig datert. Uansett er det et vakkert og vemodig barndomsportrett som fortjener mer oppmerksomhet.
Bay of Angels (La Baie des Anges) av Jacques Demy er elegant og lavmælt i en utforskning av kjærlighet, skjebne og avhengighet. Alt gjennom et visuelt dempet, men tematisk ladet portrett av gamblingens verden. Med Jeanne Moreau som den gåtefulle Jackie og Claude Mann som den naive Jean, tegnes en eksistensiell reise fra rutine til risiko, og fra kontroll til overgivelse.
"Near Orouët (Du côté d’Orouët) er Jacques Roziers lavmælte sommerfilm fra 1971 – en enkel skildring av tre unge kvinner på ferie, men under overflaten også en subtil refleksjon over minner, tid og vennskap."
Les Biches viste seg ikke å være Claude Chabrols sterkeste kort. Men så hadde jeg heller ikke ventet det. Det var umiddelbar forelskelse da jeg for første gang opplevde Chabrol og hans filmspråk for et drøyt år siden i den psykologiske spenningsfilmen Que la bête meure (1969) -- en sterk og grim film om menneskets... Fortsett lesing →
speilet.net 