Les Biches (Claude Chabrol, 1968)

Les Biches viste seg ikke å være Claude Chabrols sterkeste kort. Men så hadde jeg heller ikke ventet det.

Det var umiddelbar forelskelse da jeg for første gang opplevde Chabrol og hans filmspråk for et drøyt år siden i den psykologiske spenningsfilmen Que la bête meure (1969) — en sterk og grim film om menneskets trang til hevn, med spørsmålet om hvordan et slikt «behov» kan temmes, hvor de moralske grensene går og hvordan mennesker opplever og bearbeider dyp sorg. Dette har også, i vekslende grad, vært gjennomgangstematikk i de øvrige Chabrol-filmene jeg siden har sett: Le Boucher (1970) og Juste avant la nuit (1971). Tre filmer som strekker seg over tre år, hvor alle har gjort like sterkt inntrykk.

Med Les Biches beveger jeg meg bakover i Chabrol-katalogen. Men da var jeg også klar over at hans storhetstid sies å ha startet nettopp året etter med Que la bête meure (1969)…

Chabrol setter dessuten ofte motsetninger opp mot hverandre, samtidig som han sjeldent utleverer for mye om personens bakgrunn. I den første scenen i Les Biches ser vi den dekadente og selvsikre kvinnelige skjønnheten Frédérique møte sin motpart i den forsiktige gatetegneren Why på en av broene som binder Paris sammen over Seinen. Møtet er gåtefullt, vi vet ikke mer om personene enn det vi observerer der og da, men kan samtidig ikke unngå å fange opp den underlige kjemien som snart tar en sensuell vending i det kontrastfulle møtet. Frédérique har en forførende, seksuell fremtoning som åpenbart trollbinder Why.

Sammen reiser de til en villa i St. Tropez, hvor Frédérique tilbringer tid sammen med to merksnodig, prangende venner av henne (to menn som det senere i filmen antydes rimelig klart har et homofilt forhold). Why tas i mot med entusiastisk gjestmildhet. Alt virker fint. På en av de mange festene som arrangeres i villaen, kommer en kjekk arkitekt, Paul, og legger sine blikk på uskyldige Why, som tidligere har innrømmet overfor Frédérique at hun er jomfru. Uten å ha introdusert seg ved navn, blir hun med Paul hjem og har muligens sin første seksuelle opplevelse samme kveld.

Når Paul kort tid etter oppdager at han heller ønsker å være sammen med Frédérique, og følelsene er gjensidige, ligger alt til rette for et pikant trekantdrama. Problemet er bare at en tydelig forelsket og forvirret Why gir uttrykk for en likeglad holdning, og lar sin venninne og Paul dyrke sin nyfunnede kjærlighet i fred.

Således blir Les Biches en film om å undertrykke følelser, i dette tilfellet sjalusi, og konsekvensene av det (besettelse). Ikke et ukjent territorium for Chabrol. Forskjellen fra de andre filmene jeg har sett av Chabrol, er at Les Biches ikke klarer å skape den samme uhyggelige stemningen eller pirre min nysgjerrighet om personene i samme grad. Kan det være fordi filmen fokuserer på to kvinner og deres relasjoner, at jeg ikke har den nødvendige forståelsen og et like godt utgangspunkt for å identifisere meg i de kvinnelige relasjonene og problemene?

For all del; jeg kjedet meg ikke, til tross for et langsomt tempo og et større fravær av ytre spenning enn i de andre Chabrol-filmene jeg har sett. Det er en interessant film, med en klassisk Chabrol-stemning i kameraføringer og foto. Men han trykker ikke like effektivt på de samme knappene denne gangen. Historien har for mange begrensninger, den blir forutsigbar og ikke veldig fengslende.

Skuespillet fremstår som middels pluss. Stéphane Audran vant Sølvbjørnen i Berlin for sin tolkning av Frédérique, mens Jacqueline Sassard gjør en akseptabel innsats i den mer krevende rollen som den søte, men forvirrede og mystiske Why. Men burde hun ikke fått mer ut av den? Sassard gav opp skuespillerkarrieren etter denne filmen. Paul spilles av Jean-Louis Trintignant som senere har gjort det stort i fremragende filmer som Il Conformista, Z og Trois couleurs: Rouge.

Konklusjon:

Hvis du ønsker å se Claude Chabrol på sitt beste: Se noen av de andre filmene nevnt tidligere. Eventuelt La Femme infidèle fra 1969, som jeg har hørt mye positivt om, og som etter alle solemerker blir den neste Chabrol-filmen jeg sjekker ut. Da velger jeg å stille med høyere forventninger!