"En energisk og kompromissløs film fra den japanske nybølgen som både pulserer av liv og lukter av forråtnelse. Wolves, Pigs and Men vil virke like mye på kropp som på intellekt."
"En mørk og musikalsk vandring gjennom Yokohamas bakgater… Yokohama BJ Blues (1981) forener klassiske noir-trekk med særegen japansk 80-tallsestetikk. Det fører til et kriminaldrama der atmosfæren får førsteprioritet, og hvor handlingen bukter seg fremover i et tempo som føles formet av den sjelfulle bluesen som driver filmen."
I vidunderlige The Friends (1994) vender Shinji Somai blikket mot barndommen med ømhet, men uten å bli nostalgisk og sentimental. I langsomt, kontemplativt tempo og visuell sensibilitet skaper han en fortelling i hverdagsskildringer som fanger det mytiske, mens døden har en stille tilstedeværelse i bakgrunn. Og alt filtreres gjennom poetisk realisme og visuell tilbakeholdenhet, der The Friends altså utforsker barndommens oppløsning med lavmælt følsomhet.
Kōsaku Yamashitas Big Time Gambling Boss (1968) kombinerer hardkokt fatalisme med karakterdybde og en nesten Shakespeare-aktig intensitet.
Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
"Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet."
"I Shinji Sōmais Moving ser vi et barn møte verden idet den faller fra hverandre – i stillhet, i lys, i regn. Resultatet er en film like stilferdig som den er emosjonelt voldsom."
"Dette er Akio Jissōjis første bit av en omfangsrik og eksperimentell buddhisme-trilogi, og det markerte også hans debutverk som spillefilmregissør."
"Veien inn i "I, the Executioner" er brutal. Åpningssekvensen er kanskje filmens aller hardeste og mørkeste minutter."
speilet.net 