«Big Time Gambling Boss» (1968) – en yakuza-tragedie om makt og lojalitet

Kōsaku Yamashitas Big Time Gambling Boss (1968) kombinerer hardkokt fatalisme med karakterdybde og en nesten Shakespeare-aktig intensitet.

Når en yakuza-klan mister lederen, utløses en kamp om etterfølgelse som setter alliansene på prøve. Big Time Gambling Boss lar oss følge maktspillet på øverste nivå i organisasjonen, der æreskodeksen står i konflikt med menneskelige følelser og pragmatisk kynisme. Yamashita bygger historien stramt, uten distraksjoner, og lar intriger, blikk og stillstand bli like betydningsfulle som voldelige utbrudd. Den avmålte voice-overen som ledsager enkelte partier, understreker filmens fatalisme – som om utfallet allerede er skrevet, og vi kun er vitner til en tragedie som langsomt folder seg ut.

Filmen hører hjemme i den såkalte ninkyō eiga–tradisjonen, den «ridderlige yakuza-filmen» som dominerte 1960-tallet. Her er heltene bundet av plikt og følelse, og dramaet ligger i deres uunngåelige kollisjon. Men i Big Time Gambling Boss forsterkes dette til et knivskarpt maktspill. For snarere enn i outsiderens ensomme kamp, skildres maktens toppsjikt, der intriger og svik styrer like mye som edle løfter. Det gir filmen en kjølig realpolitisk tone.

Tomisaburō Wakayama gjør en bemerkelsesverdig rolletolkning. Med sin massive fysikk og intense nærvær tilfører han uforutsigbar energi til dramaet. Der mange av samtidens yakuza-ikoner – som Ken Takakura – spilte på stoisk ro, leverer Wakayama en blanding av eksplosiv kraft og underliggende sårbarhet. Han blir både motor og forstyrrelse i filmen, en skikkelse som bærer mye av den uroen som driver tragedien fremover.

Filmen er av flere beskrevet som en slags «gresk tragedie i japansk form», og parallellene til Shakespeare er altså tydelige. Det er maktkamp, svik og lojalitetskonflikter i et lukket rom, der hver beslutning driver karakterene nærmere undergang. Yamashitas iscenesettelse – ofte med tablålignende oppstillinger og teatralske komposisjoner – forsterker inntrykket av et drama som kunne vært fremført på scenen, men her utspilt med en filmisk presisjon som gjør det desto mer uavvendelig.

At filmen ikke har opplevd særlig bred anerkjennelse i Vesten, gjør Paul Schrader og andres hyllest desto mer interessant. Schrader har kalt Big Time Gambling Boss «the richest and most complex film of its type» og fremhevet den som det beste av Tōeis yakuza-produksjoner. Yamashitas verk kan da også fremstå med uventet tyngde, noe som ikke bare gjør den til en ren sjangerfilm, men et stykke balansert filmkunst i skjæringspunktet mellom rå realisme og universell tragedie.