Kōsaku Yamashitas Big Time Gambling Boss (1968) kombinerer hardkokt fatalisme med karakterdybde og en nesten Shakespeare-aktig intensitet.
«Big Time Gambling Boss» (1968) – en yakuza-tragedie om makt og lojalitet
«Crazed Fruit» (1956) – tidløs sommerdrøm og brutal oppvåkning
Det finnes filmer som føles som en tidskapsel, og det finnes de som tilsynelatende trosser tidens gang fullstendig. Crazed Fruit (1956) tilhører sistnevnte kategori. Det er en film som fremdeles er usedvanlig frisk, energisk og ubehagelig moderne. Ikke bare i formspråk, men også i en mørk skildring av hvordan maskulin usikkerhet kan mutere til destruktivitet, en tematikk som til de grader også hjemsøker vår tid.
«Massacre Gun» (1967) – underspilt yakuza-klassiker med bluesvibe
Yasuharu Hasebes Massacre Gun er en raffinert og stemningsfull yakuza-gangsterfilm som kombinerer amerikansk noir-estetikk med en særegen japansk atmosfære.
«House» (1977) – fargesprakende og syrete japansk skrekk
"Om det finnes skrekkfilmer som kan kategoriseres som psykedelia på celluloid, er Nobuhiko Obayashis House (Hausu) utvilsomt i det smale selskapet. Det er et ellevilt og eventyrlig hjemsøkt-hus-mareritt av en lekende sjangerfilm det er umulig å slippe ut av uten svimmelhet."
«Symphony for a Massacre» (1963) – når grådighet møter stilfull død
"Jacques Deray fortjener bedre enn å bli glemt, eller gjemt under et nybølge-teppe som har lagt seg over samtidige franskmenn fra bak kamera."
«This Transient Life» (1970)
"Dette er Akio Jissōjis første bit av en omfangsrik og eksperimentell buddhisme-trilogi, og det markerte også hans debutverk som spillefilmregissør."
«I, the Executioner» (1968)
"Veien inn i "I, the Executioner" er brutal. Åpningssekvensen er kanskje filmens aller hardeste og mørkeste minutter."
Last Life in the Universe (2003)
Kenji har lagt Osaka og Japan bak seg. Nå har han bosatt seg i Thailands hovedstad, Bangkok. Arbeidsplassen er et bibliotek hvor Kenji utfører sine arbeidsoppgaver med høyeste grad av presisjon og perfeksjon. Privat er han tilbakeholden og tilsynelatende depressiv. Hjemmet er ryddet og organisert perfeksjonistisk på alle mulige måter. Men en dag, mens Kenji... Fortsett lesing →
Hana-bi (1997)
Hana-bi er Takeshi Kitanos sjuende film som regissør, og for første gang siden Sonatine (1993) spiller han også selv hovedrollen (han kaller seg gjerne «Beat» Takeshi når han opererer som skuespiller). Filmen ble også hans store gjennombrudd, utover de smale «arthouse»-kretser, og er beskrevet som en personlig film som gjenspeiler Kitanos liv og erfaringer. I... Fortsett lesing →
speilet.net 