«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
Da Mammoth (Mammut) for første gang ble vist under Berlinalen i februar, ble det skrevet om en voldsomt polariserende mottakelse; det var de som applauderte, og det var de som buet. Mest opperksomhet ble naturligvis viet pipekonserten, mens jeg selv bare ble enda mer gira på å se filmen, fordi en film som vekker sterke... Fortsett lesing →
speilet.net 