I den nostalgipregede spalten «Gjensynet» presenteres filmer sett for første gang i de formative årene, på video, tv eller kino — fra sent på 80-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, med hovedvekt på 90-tallet. Hvordan vurderes disse filmene ut fra ferske gjensyn? I denne artikkelen har jeg søkt tilbake til det svenske oppvekstdramaet «Fucking Åmål» som definitivt satte preg på 90-tallet.
Jeg var omtrent 16 år gammel da jeg løste kinobillett til «Fucking Åmål» på slutten av 90-tallet, altså ikke veldig ulik alderen til filmens ungdommer.
Gjensynet nesten 25 år senere har tilført nye dimensjoner til filmopplevelsen. Ikke bare i form av nostalgi over møtet med et gjennomført og ikonisk tidsbilde av 90-tallet som speilet mye av egen oppvekst – det være seg klærne, musikken, plakatene, den spesifikke sjargongen eller åsynet av Windows 95. Åpningen drar meg fortsatt effektivt inn i en verden av velkjent oppvekstproblematikk som enhver trolig finner biter å identifisere seg med. Og ikke før i en scene mellom Agnes og faren, går det egentlig opp for meg at tiden, eller livet, som har gått siden 1998 har ført også meg et helt annet sted. I denne scenen ser vi den håpløse og samtidig forståelsesfulle farsfiguren, på keitete vis, forsøke å formidle noen trøstende ord til sin ensomme og frustrerte tenåringsdatter. Han forteller at livet blir bedre. At han selv hadde 25-års gjenforening med klassen, og at livet hans har blitt bedre enn livene til de som var de kuleste guttene eller peneste jentene i klassen under oppveksten. Agnes’ verbale kontring kommer kontant i retur: «Du snakker om 25 år! Jeg vil heller være lykkelig nå enn om 25 år!». Det er da ikke helt upåvirket man sitter i sofaen og ser dette nærmere 25 år etter, og må innse at nåtidens meg jo speiles mot denne farsfiguren – der jeg nå selv har barn som snart er på vei inn i alderen og (grøss) problematikken som skildres i «Fucking Åmål».
Filmen forteller som kjent historien om tenåringsjentene Agnes og Elin. Mens Agnes er den sjenerte og stillferdige jenta belemret med vonde følelser av ensomhet og det å være venneløs, er Elin den tilsynelatende tøffe jenta som hele tiden jakter nye oppdagelser og gutter (hun har klint med mange, men aldri ligget med noen).
Åpningen staver hovedpersonens følelser rett ut for oss. På det tidstypiske jenterommets datamaskin skriver hun ønskelisten for bursdagen som nærmer seg: 1) At hun ikke skal trenge å ha fest, 2) at Elin skal se på henne, og 3) at Elin skal forelske seg i henne. For hun elsker Elin!
Ikke bare er Agnes håpløst forelsket, hun er håpløst forelsket i ei jente. På et lite sted utenfor allfarvei i Sverige. Moodysson gjør derimot ikke noe stort poeng av kjønnsaspektet. Det «Fucking Åmål» fremviser er et organisk portrett av en ungdomstid, og det er en versjon som er både autentisk, rørende og morsom. På et tidspunkt hvor mange av oss så vidt hadde kommet til hektene etter den mer radikale skildringen av tenåringsliv på kino i Larry Clarks røffere og mer eksplisitte «Kids», skulle «Fucking Åmål» følge opp som et enda sterkere generasjonsdefinerende ungdomsportrett vi ble eksponert for i kinomørket på 90-tallet, en tilknytning som i dette tilfellet naturlig ble forsterket av en sosial og kulturell nærhet. Og mer enn å plukke opp pinnen fra Clark, skulle det bli nærliggende å se «Fucking Åmål» som en forlengelse av en skandinavisk tradisjon av oppvekstfilmer. Preget av nøktern realisme og sensibilitet, virket Moodyssons prosjekt som en heldig miks av hva Wam & Vennerød jobbet mot (men kanskje ikke helt oppnådde), hva danske Nils Malmros berørte i noen av sine danske oppvekstskildringer (som i «Kundskabens træ»), og til slutt hva landsmann Roy Andersson skapte med det svenske nasjonalskattverket – og den enda mer poetisk anlagte – «En kärlekshistoria» fra 70-årene. Både sistnevnte og «Fucking Åmål» er blitt stående som påler i nyere svensk film – både kommersielt og kunstnerisk; som monumentale avbildninger av oppvekst på film. Til en viss grad er det skandinaviskspesifikt, men naturligvis også universelt, fordi historier om oppvekst har en tendens til å krysse landegrenser og kulturer.
Der «Kids» hadde en kompromissløs gatetilnærming, er «Fucking Åmål» en betydelig mer balansert filmatisering hvor det harmløse møter det dristige, det naive møter det utforskende. Kvaliteten ligger i at skildringene konstant virker sanne og gjenkjennelige, med humor innveid i blikket både på personene og situasjonene. Moodysson er her mer sjarmerende enn han er opptatt av å være sjokkerende. Han er også opptatt av å spille de unge skuespillerne gode, noe som til de grader er av filmens fremste suksesskriterier. Både Alexandra Dahlström (Elin) og Rebecca Liljeberg (Agnes) har den naturlige karismaen – på hver sin distinkte måte – som tilfører en ekstra dimensjon eller gnist både til karakterene og samspillet. I det som kunne blitt et klassisk, men usannsynlig kjærlighetsmøte mellom to motpoler som likevel oppnår kjærlighet til slutt, er det i «Fucking Åmål» omdøpt til en troverdig skildring, mye fordi nærheten til figurene er skapt av en unik kobling mellom kameraarbeid og skuespill til autentisk gevinst. Særlig førende for filmen er hvordan kamera fester seg ved Agnes’ forsiktige blikk og sjenerte ansikt, som om Moodysson dyrker nærbildene av henne for å fortelle noe sant om disse årene i de flestes liv. Og det er som om kamerafokuset avslører Moodyssons tilfredshet over å ha truffet innertier med castingen. Det tillater ham å ligge nær for å fremheve det ærlige, nakne og direkte som finnes i ansiktet og blikket til de to unge hovedpersonene.
Ofte er kamera åpenlyst håndholdt og med en estetikk preget av kornete bilder som også kan ha en forstyrrende effekt, og som i retrospekt kan ses som enda en 90-tallsmarkør. Det er en visuell tilnærming som harmonerer fullstendig med den realistiske miljøskildringen, som riktig nok presenteres med et med et herlig smil rundt munnen. Det er øyeblikk av gjenkjennelighet som fanges – ikke at man som seer nødvendigvis føler en direkte identifisering med de to unge jentene, men person- og miljøskildringen som omgir dem rommer definitivt elementer som de fleste vil kunne være kjent med fra eget liv – som de presise og følbare observasjonene fra skolegården eller på fest. For min personlige del er definitivt store deler av miljøskildringen i «Fucking Åmål» beskrivende for bildene jeg har av egen samtidig oppvekst i Østfold, noe som i ettertid vel bare forsterkes av selve tidskoloritten.
Håndteringen av seksuell legning er også innveid i historien på en befriende lite understrekende måte. Den gang føltes nettopp den tilnærmingen som særlig viktig og nesten uventet. Men «Fucking Åmål» har aldri vært en film avgrenset til lesbisk kjærlighet, snarere et filmverk som skrider gjennom en tenårings fullstendige følelsesregister – på jakt etter lykke og kjærlighet, spennende opplevelser og popularitet. Det handler om en ungdommelig og rastløs søken etter å maksimere nåtiden, som ung.
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman. Den samme vitaliteten og kvaliteten er fortsatt boende i filmen, selv om effekten i møte med en ny generasjon sannsynligvis ikke vil være like formidabel.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar