Kelly Reichardt er kvinnen bak en av de flotteste filmene fra 2006, Old Joy. Det var derfor ikke helt uten forventninger jeg satte meg ned for å se hennes siste film, Wendy and Lucy, hvor Reichardt fortsetter i samme spor:
En lavmælt fortelling om et menneske i sjelsøkende vandring i ukjent terreng. Filmspråket er enkelt og minimalistisk, produksjonsformen ubønnhørlig nedstrippet.
Et observerende kamera er med på tur når en fattig jente og hennes hund strever seg gjennom en husløs hverdag – på vei fra Indiania til Alaska – uten særlig mer enn lommerusk og en sliten bil som akkurat kveles i det vi kommer inn i historien.
Michelle Williams har gjort et nesten uvirkelig karrieresprang siden den forferdelige tv-serien Dawson’s Creek. Før Wendy and Lucy har hun allerede etablert seg som en skuespiller med nese for sterke roller i uavhengige kvalitetsfilmer. De siste årene har hun jobbet for Wim Wenders i Land of Plenty, Ang Lee i Brokeback Mountain, Todd Haynes i I’m Not There., Charlie Kaufman i Synecdoche, New York og Lukas Moodysson i Mammoth (og ganske snart også i Shutter Island av Martin Scorsese).
Her gjør hun kanskje årets mest imponerende kvinnelige rolletolkning, men antakelig er filmen for smal til at de store prisutdelerne får det med seg.
I Reichardts skjøre melankoli, skaper Williams et hjemsøkende portrett av en kvinne fortapt i stille desperasjon, der håp sakte svinner hen i håpløshet, men kommer tilbake i møte med virkelighetens mangfold av mennesker og miljø.
Stille, trist og fint.
speilet.net 
Aiai, som jeg gleder meg til denne. Bra å høre at den ikke skuffer.