Spørsmålet om dødsstraff i Storbritannia var omstridt og delte både politikere og folket i tiden like før og etter 2. verdenskrig. På 1950-tallet dukket det opp flere kontroversielle tilfeller og konkrete saker med rettsfeil knyttet til dødsstraff som førte til opphetet diskusjon og til slutt en endelig avskaffelse. Den siste henrettelsen fant sted i 1964.
Og det var nettopp i andre halvdel av 1950-årene at J. Lee Thompson leverte «Yield to the Night» som et nærmest propaganda-aktig innspill til datidens nasjonale debatt om dødsstraff. Hovedrollen ble gitt til Diana Dors som er den unge kosmetikk-selgeren Mary Hilton i en fasjonabel London-forretning. Det er via jobben hun først treffer Craig (Jim Lancaster). På dette tidspunktet innser vi at Mary allerede er preget av møter med menn som har sviktet eller utnyttet henne, og da hun oppdager at Craig er utro får hun en redselsfull reaksjon. Hun sporer opp den velstående kvinnen han er sammen med og skyter henne til døde. Det er aldri noen tvil om skyldspørsmålet, og Mary dømmes til døden.
Visuelt er «Yield to the Night» kneblet til den britiske kjøkkenbenkrealismens enkelhet; de fargeløse bildene tegnes for oss med uparfymerte fremstillinger, tydelig bundet til jorden av ektefølte personer i flerlags karakterskjebner som er fanget av tyngende sosiale rammer.
J. Lee Thompsons virker å sikte mot å presentere en ren, men også følelsesladet og sorgfull bønn mot dødsstraff, uten å gjøre det melodramatisk. Særlig interessant er det at Diana Dors, som har et Marilyn Monroe-lignende oppsyn, og er bevisst mot å dyrke egen kvinnelige seksualitet, aldri instrueres til å gjøre hovedkarakteren til noe som verken demoniseres eller glorifiseres. Her tillates det derimot at hun langt på vei gjøres og spilles usympatisk; overhodet ikke drevet av anger, men bare bunnløst fortvilet over situasjonen hun er i. Sinnet og sorgen hun bærer skaper ikke alltid sympatiske bånd mot filmens publikum, noe som gjør tilknytningen til filmen sterkere enn den ellers ville vært. Også fordi Diana Dors’ tilstedeværelse er sterk i den viktige, usminkede tolkningen som virker så fryktløs når hun nettopp skal vise et ansikt preget av frykt og ulykkelighet.
«Yield to the Night» kan kanskje aller best beskrives som nøktern, og en film som aldri bryr seg om å bygge opp mot sekvenser av spenning eller noe filmatisk storslagent. J. Lee Thompsons arbeid fremstår som et kontrollert og konsentrert stykke film som er samvittighetsfullt og kompetent skapt. Og den er fremdeles bekmørk å se på og forholde seg til, tross enkle virkemidler.
J. Lee Thompson ble senere, utover 60-årene, en svært habil filmskaper i Hollywood-sammenheng – med særlig «The Guns of Navarone» og den originale «Cape Fear» i filmografien – men det er ingen grunn til å la støvet legge seg fullstendig over den diametralt ulike «Yield to the Night» (som også skal sies ble utplukket til hovedkonkurransen som Gullpalme-kandidat i 1956).
speilet.net 
Legg igjen en kommentar