Nei, «The Bloodstained Butterfly» (Una farfalla con le ali insanguinate) er ikke et mesterverk. Men det er en velskapt giallo-lignende film som er over gjennomsnittlig god. Og den er under gjennomsnittlig innholdsrik på den ovennevnte sub-sjangerens signatur-elementer som er stilfulle iscenesettelser av blodige eller makabre drap i kombinasjon med spekulativ nakenhet. Duccio Tessari var heller aldri noen rendyrket giallo-skaper, men en filmskaper som ofte kunne ha en heldig hånd innom flere sjangeruttrykk. Og selv om det italienske passet, tidsepoken for skapelsen med sin koloritt og estetikk, samt hva det faktisk handler om – drap av unge kvinner – trekker i en giallo-retning, føles det like mye som en mer konvensjonell anlagt thriller som fordyper seg i å oppklare en serie drap.
To lekende barn ikledd gult regntøy farger opp de blasse bildene av regnet som pøser ned over en bypark. Plutselig stanser barna, og vi som dem blir tilskuere til at et livløst menneske ruller ned bakken mellom trærne. Samtidig ser vi konturene av en mann i stor beige frakk løpe fra stedet, og klatre over muren som skiller parkområdet fra sentrumsgatene. Det er en ung kvinnelig student som blir funnet død, og mest sannsynlig myrdet av mannen i den beige frakken. Politiet kommer raskt til stedet for å sikre bevis, og flere personer i og rundt åstedet har observert mannen som løpte fra fra stedet med en åpenbar mistanke kastet over seg. Men den mistenkte slapp umiddelbart unna, og hvordan skal de finne tilbake til ham basert på vitnenes hastige observasjoner i det dårlige været? Som et bevisst forvirrende grep var den mistenktes frakk også til forveksling lik den politiets hovedetterforsker dukket opp i på drapsstedet like etter.
Det tar likevel ikke lang tid før politiet finner sin mann; en far til ei venninne av den avdøde kvinnen. Han er en relativt profilert tv-programleder som ble gjenkjent av flere. Påtalemyndigheten legger også frem overbevisende tekniske bevis som knytter ham til stedet og tidspunktet, og det er få som stiller spørsmål ved muligheten for at politiet kan ha gjort feil. Selv om den fengslede personen fortsatt hevder sin uskyldighet, virker det også påfallende at han ikke presenterer et alibi. Det er først når et annet drap begås i samme område, med den hovedmistenkte plassert i varetekt, at enkeltes øyne åpnes for at politiet kan ha orientert seg mot feil mann. Men hvem er da den skyldige?
Tessari evner å holde på spenningen, og bygger vel så mye spenningen på klassisk Hitchcock-aktig manøver – om den uskyldige mannen som har havnet i en skyldig posisjon – mens en relativt stor del av filmen etter hvert også skal foregå ut fra en rettssal. Men heldigvis blir vi der ikke for lenge av gangen, og Tessari bruker flashbacks for å konstruere en mer dynamisk fortelling som bringer inn visuelle bruddstykker og selektert informasjon som gir publikum hint om hva som har skjedd, eller kan ha skjedd, i og rundt hendelsene som fortsatt ikke er oppklart. Det som i gradvis synligere grad bygges er en historie som sikter mot å spre mistanken utover et større rollegalleri, der ingen kan føle seg trygge, og det eneste sikre på et tidspunkt virker å være at den antatt skyldige er uskyldig.
Den nesten kirurgisk nøyaktige presentasjonen som Tessari innledningsvis gir til de sentrale karakterene, og omkring drapet, kunne hatt en trettende effekt – men er heldigvis nærmere det motsatte. Det brukes god tid på å vise frem nøyaktigheten i etterforskningsarbeidet, og stedvis kan filmen få en litt uheldig assosiasjon til de mest middelmådige krimserier som er skapt for tv. Men rikdommen i detaljer kommer heldigvis med en tone egnet til å overbevise og engasjere oss til å bli aktivt med på filmens undersøkende reise. Om Tessari virker opptatt av de tekniske detaljene i de ulike leddene av etterforskningens blikk, viser han seg også å være opptatt av detaljene og rikdommene som kan finnes i landskapene og interiøret som omgir personene. Det er stadig scener her som skapes med dybde eller dynamikk gjennom ulike vinklinger og fremhevelser av bakgrunner som like viktige som det i front. Klippingen mellom nå- og fortid er også bidragende til å viske ut de mer konvensjonelle strekene. Over bildene er også partituret fra Gianni Ferrio sterkt som en spenningsskapende effekt, typisk satt opp mot utdrag fra klassisk musikk.
«The Bloodstained Butterly» har muligens en form av seriøsitet eller modenhet i seg som kan virke avvikende fra de mer «radikale» eller sjokkorienterte sjangerverkene fra samme tid i samme land. Estetisk er den også mer blass og mindre fargesterk, som harmonerer med at den også er mer realistisk og mindre drømmende. Og i forlengelsen av det stiger det frem en befriende følelse i møte med dette som gir en annen form for uforutsigbarhet – at Tessari har koblet seg av et spesifikt sett av uskrevne regler for en undersjanger, men leverer noe som virker veldig kontrollert samt overraskende intelligent – som på sitt vis også gir underholdningsverdi.
NB! Filmen har en fin blu-ray-utgivelse av Arrow.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar