Det monumentale nivået i italiensk film i 1960-årene har for mange av oss lenge skyggelagt en rekke andre filmskapere og filmer av skyhøyt nivå, deriblant Antonio Pietrangeli og hans «The visita» («The Visit»).
Åpningen er i seg selv uanstrengt, presis og vakker i sin filmatiske renhet: Vi ser en kvinne, antagelig mot slutten av 30-årene, som ankommer den lokale togstasjonen i en mindre norditaliensk by. Det er noe med iscenesettelsen som gir oss en smak av henne som en selvgod og overfladisk kvinne – og hun er ved togstasjonen fordi hun venter på å møte en mann fra Roma som har svart på en annonse hun har sendt til avisen der hun søkte etter vennskap med en mann. Det første møtet mellom de to er naturlig ladet med spenning og forventninger, som vi i hennes øyne ser bli forvandlet til skuffelse når hun endelig ser ham. Den litt eldre bokhandelassistenten som har ankommet med koffert fra Roma er ingen Don Juan.
De reiser hjem til henne, Pina (Sandra Milo), som viser Adolfo (Francois Perier) huset og hagen, og i disse øyeblikkene gjøres vi gradvis kjent med nye lag av begges mangefasetterte personligheter og en helt særegen dynamikk som vokser frem mellom de to. Antonio Pietrangelis skildring er lakonisk, også i komedien som brukes. Når Adolfo tusler bak Pina under omvisningen av hagen, blir han fascinert over en gressklipper som han slår fast er en støvsuger, men bare for gress. Han forveksler gjess med ender, men sakte ser vi at Pina reagerer like mye med omsorg som irritasjon mens hun tørt kommenterer «du er en bygutt» til den eldre mannen ikledd dress som følger etter henne på klumsete vis. Adolfos referanser avslører at han har opplevd lite utover egen Roma-hverdag mellom leilighet og bokhandel. Men han kan også finne på å si at han etter en slitsom jobbuke liker å gå alene i parken for å slappe av, men at han gjerne skulle leid en svart slave for å dytte ham på huska hvis han hadde hatt råd til det, før han ler av det hele. Pina ler også, men for å dekke over en usikkerhet som hun like etter vil ha avklart når hun spør om han er rasist. Adolfo spør tilbake hva det er som får henne til å tro det. Han har da ikke noe i mot de mørke siden de også er mennesker, men bare litt annerledes. «Hvis du fikk en datter, ville du tillat at hun giftet seg med en svart mann»?, er Adolfos kontring som han virker fornøyd med mens han selv tenker at han ikke er rasist.
«The visita» handler om dette møtet som skildres gjennom nåtidens ene døgn, men suppleres med enkelte tilbakeblikk som kaster lys over hvor de kommer fra. Essensen ligger i det underspilte og poengterte i interaksjonen mellom Pina og Adolfo som befinner seg i et slags «første date»-mareritt med utallige hint om hva som er feil. Ikke bare er det åpenbart at øynene hans umiddelbart trekkes litt for mye mot den 16 år gamle nabojenta, men han virker overhodet ikke bevisst på eller skamfull over egne feil og jobber derfor heller ikke for å skjule eller undertrykke dem. Han er klønete, men er det på en sjarmerende eller usjarmerende måte?
Det viser seg raskt å være et møte mellom to fremmede mennesker, om forventninger og fordommer, og ikke minst om fasader som slår sprekker når de får puste tett nok på hverandre. Det er også en skildring som utfordrer publikum fordi sympatien forflytter seg. Ikke ved at filmens fortelling endrer perspektiver, men ved at Pietrangeli helt organisk justerer vårt perspektiv og vår sympati gjennom den subtile personskildringen. Helt på samme linje er de to hovedpersonene nydelig underspilt til både tristhet eller melankoli – og med humor – av både Francois Perier og Sandra Milo. Sistnevnte er kanskje mest berømt for å være sexy birolle for Fellini i «8 ½» eller i «Juliet of the Spirits», men er her imponerende på en ganske annen måte i en lavmælt og kompleks forestilling av en kvinne av sårbarhet og stolthet som jobber hardt på hverdagslig vis for å få et best mulig liv alene, eller sammen med noen. Men sett fra utsiden forstår vi at kjærlighet og lykkelig slutt neppe blir historiens endestasjon – det hele tar form som en bittersøt komedie, men med tydelig prioritering av en sosial kommentar til klassisk italiensk tematikk som moral, familie og kjønnsroller.
Både i form og innhold virker «La visita» forfriskende moderne, nydelig fotografert og stilren. Det vi serveres er en elegant blanding av en fiks letthet og nevnte tematiseringer av sosiale forhold uten at det gjøres tungt, overtydelig og ei heller utdatert, selv om det opplagt er lagd av og for en annen tid – men som da også gjenspeiler nettopp en fantastisk tid for italiensk film.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar