Gjensynet: «Children of Men» (2006)

«Children of Men» ble hyllet i sin tid. Men ikke av meg. I dag kan jeg ikke forstå hvorfor.

Det er ikke fordi post virkelighetens covid-pandemi har gitt andre perspektiver til Alfonso Cuaróns «Children of Men» at den etter nylig gjensyn virket så sterkt på meg. Det må handle mer om tilfeldighetene som gjør om en films kvaliteter treffer eller bommer på deg i det konkrete øyeblikket, noe som typisk er avhengig av en lang rekke faktorer. At «Children of Men» er en særlig god film, er jeg i dag rimelig overbevist om.

Historien er satt til 2027, som i utgivelsesåret 2006 ikke var noen fjern fremtid, og som nå er skremmende nær. Heldigvis virker fremdeles den apokalyptiske virkelighetsskildringen mindre nær, samtidig som det er noen uhyggelige elementer som likevel ikke er fremmed. Det er et verdensbilde preget av global terrorisme, totalitarisme og krigstilstander. Bakgrunnen er dels at menneskeheten har opplevd fullstendig sterilitet. Fra rundt 2009 har kvinner blitt ute av stand til å få barn. Hva gjør det med samfunnet? Vi fortelles i åpningen via en tv-nyhetssending at verdens yngste person, en 18-åring, er død. Klokka tikker. Desperasjonen stiger. Menneskeheten er i ferd med å dø ut. Om under hundre år vil menneskearten være utryddet. Hvordan forholder man seg til det som individ og som samfunn? Det er definitivt ikke et optimistisk skue Cuarón fremviser. Her dissekeres ikke årsaken, men virkningen utforskes. 

Filmen retter fokuset på en opprørsgruppe ledet av en kvinne, Julian (Julianne Moore), som rekrutterer sin tidligere elsker, Theo Faron (Clive Owen), for å hjelpe til å skjule og smugle ut en ung innvandrerkvinne som faktisk viser seg å være høygravid. Han er også faren til Julians avdøde barn, og har en sterk motivasjon bak de slitne øynene som virker trøtt på ondskapen og håpløsheten de har sett for mye av. Clive Owen er ypperlig castet nettopp til å fungere som en person det bevisst oppleves som vanskelig å forstå fullt ut; en rufsete, menneskelig protagonist og motvillig helt som er like desillusjonert og nedslått av omgivelsene som alle ville vært.

Cuarón er fullstendig kompromissløs i gjengivelsen av en bekmørk dystopi, som en særlig interessant motsats til den meksikanske gjennombruddsfilmen «And Your Mother Too» som kanaliserte livets fornøyelige sider. Her skildres myndigheter og opprørere som nærmest likesinnede aktører ledet av amoral, som om moral ikke lenger er en gyldig valuta for noen når det går mot en eksistensiell finale. Perspektivet tilhører riktignok opprørerne, som må reagere mot et totalitært og undertrykkende regime. I desperasjonens harde tid og det påfølgende krisesamfunnet, er motsetninger forsterket og det eskalerer til uunngåelig vold når de undertrykte søker sammen med det til felles at de har lite å tape i motstand mot maktutøverne.

Jeg husket «Children of Men» som dyster, men ble ved gjensyn nesten overveldet av graden av dysterhet. Det uhyggelige synet av menneskehetens påbegynte undergang må nødvendigvis være radikalt og stygt, men likevel føles det ikke som en selvfølge at en film skal kunne tilby den (visuelle) presentasjonen som «Children of Men» gir. Det er en grunnleggende modighet i filmskapelsen, og det handler ikke kun om å grave dypt i redselsfulle bilder. For tilfellet «Children of Men» er altfor intelligent skrudd sammen; det er klokt skrevet uten behov for å være slagkraftig. Cuaróns & co. har senket historien og kameraets oppmerksomhet mot hva som foregår rett rundt hovedpersonen. Det er i et Storbritannia så grått som du aldri har sett det før, presentert i et rystende fotoarbeid signert Emmanuel Lubezki, som rammer inn elendigheten med bilder som både har en kraftig nedtonet palett og veldig klar vitalitet. Det er innimellom lange tagninger skapt for å absorbere alle detaljer av det mørke og jævlige i sivilisasjonens fall, men like typisk kommunisert med en lavmælt form for kvalitet, som videreføres i hele filmens tempo og holdning. Det er intimt og avmålt, men i tillegg energisk – og i enkelte sekvenser: Veldig spennende. Det slår meg at filmen virker så fullstendig kontrollert og nøyaktig i hva den ønsker å uttrykke, og hvordan den gjør det. Klippingen er fantastisk timet, fra de lange sekvensene som fanger én side av lidelsene og samfunnskollapsen rundt dem, til den raskere klippingen av skjebnesvangre øyeblikk på individnivå som presenterer oss fysisk for kaoset og volden som alltid er truende til stede.

Det kan være at jeg umiddelbart ikke var mottakelig for den graden av dysterhet og gråfarge som gjennomsyrer «Children of Men», og jeg kan også innrømme en liten allergi mot en slags rufsete estetikk og stemning i segmenter av filmen, inkludert Michael Caines hippie-rollekarakter – som isolert sett (naturligvis) er veldig god. Summen av distraksjoner og eventuell sviktende konsentrasjon ved første møte, er uansett ved gjensyn blitt totalt forandret, til det som må være av sin tids mest rystende og mørke skildringer av menneskehetens undergang – men som helt til slutt likevel, og heldigvis, går ut med et ørlite håp.