På engelsk: «Purple Moon». På norsk: «Het sol».
Historien om den perfekte forbrytelse har vært skrevet og spilt flere ganger. Dette er av den klassiske sorten: René Cléments filmatisering av Patricia Highsmiths roman om Tom Ripley, «The Talented Mr. Ripley», fra 1955.
Dette er også historien om en fransk-italiensk samproduksjon som skulle føre Alain Delon ut som internasjonal storstjerne de kommende årene, og tolkningen hans som Tom Ripley er blitt stående som en av de aller mest fengslende. Delon er som Ripley, eller motsatt, en attraktiv figur som manøvrer seg elegant og sømløst som en kameleon i omgivelsene han oppsøker. Vi møter ham i Roma, hvor han tilbringer tid med den tilsynelatende eksentriske og rike vennen Philippe (Maurice Ronet) som hans enda rikere far har betalt Tom for å hente tilbake fra Europa til USA. Men det er ingenting som forteller oss at det er et sannsynlig scenario. I en tidlig scene ser vi de to kjøpe en hvit stokk av en blind mann som i et innfall – fordi de synes den er fin, og fordi de betaler et beløp han ikke kan si nei til (selv om han ikke da vet vet hvordan han skal komme seg hjem). Det er et bilde på en fullstendig dekadanse og dysfunksjonelle ideer, skapt i et samspill som har tydelige truende og djevelske strømninger i undertonen, både i hva som sies og i det usagte. Den faretruende dynamikken mellom de amerikanerne eskalerer videre når det like etter stiger ombord i Phillips yacht, sammen med hans forlovede (spilt av Marie Laforet) på vei mot den sicilianske turistmagneten Taormina. Herfra seiler filmen med Tom Ripley mot et farvann der de mest utspekulerte ideene blir realisert med fatalt utfall.
Alain Delon har en uimotståelig utstråling i den toksiske hovedrollen, noe som i seg selv gjør ham særlig egnet som vital del av en film som er gjennomgripende tilfredsstillende å se på. Ikke minst for det ekstraordinært vakre fotoarbeidet til legendariske Henri Decaë, som på dette tidspunktet allerede hadde vært med på å definere den franske nybølgens uttrykk gjennom fotoarbeid på essensielle verk som «Elevator to the Gallows» for Louis Malle, «Le beau Serge» for Claude Chabrol, «The 400 Blows» for Francois Truffaut og «Bob the Gambler» for Jean-Pierre Melville. Det er en lang reise fra disse grove svart/hvitt-uttrykkene til de solfylte og varme bildene som «Plein soleil» bader i. Det som fremvises er et sydlandsk ferieparadis som speiles mot personifisert egoisme eller narsissisme som koker like deilig som smertefullt i filmens visuelle uttrykk og skuespill.
«Plein soleil» har en nesten uvirkelig middelhavs-vakkerhet ved seg, og lagt oppå Alain Delons perfeksjonerte ytre, vris denne overflaten for å vrenge frem noe som er dypt psykologisk dysfunksjonelt. Vi blandes inn i Tom Ripleys fraværende moralske kompass, som om det er helt andre krefter og impulser som styrer ham i retninger som for oss andre ville forblitt uoppsøkte fantasier. Indirekte stilles spørsmål til oss om hva ondskapen egentlig er, mens de amoralske handlingene fører oss ut i et fengslende terreng av en spennende identitetslek. Filmen fører oss inn i Ripleys tilstand som normaliseres mens vi opplever det, og derigjennom utfordrer oss i møte med de åpenbare løgnene vi kan finne på å akseptere.
René Cléments regihånd er stødig der han styrer kamera etter Alain Delon som virker magnetisk mot linsen – vakker, gåtefull og ikke minst talentfull. Det var herfra at Delon umiddelbart gikk videre påfølgende år til å jobbe med filmkunstneriske tungvektere som Luchino Visconti, Michelangelo Antonioni og Jean-Pierre Melville. Kanskje er det fordi «Plein soleil» er en nokså rendyrket sjangerfilm, en thriller med klare trekk av Hitchcock, at den i diverse sammenhenger er blitt viet mindre respekt og oppmerksomhet enn andre Delon-filmer fra denne epoken. Og kanskje var det derfor at Martin Scorsese på et tidspunkt så seg nødt til å fremsnakke «Plein soleil» som en glemt klassiker, noe som – heldigvis – kan ha medført at den per nå muligens ikke lenger kan anses som veldig glemt.
Litt fornyet interesse kom nok også i kjølvannet av Anthony Minghellas severdige adaptasjon av samme Highsmith-roman på slutten av 90-tallet, da med en ung Matt Damon i en noe alternativ Ripley-tolkning sett opp mot Delons. At Cléments film kommer ut på topp som enda bedre filmatisk temperert og fengslende å være i, gjør det naturlig å snakke om «Plein soleil» som best og mest betydningsfull. Dessuten ser den fremdeles helt fantastisk ut, og har virkelig tåld tidens tann gjennom mer enn seksti år.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar