«The Truman Show» ble mottatt som en stor begivenhet da den kom på andre halvdel av 90-tallet. Og med brennende aktuell tematikk så tok den for en liten stund fyr på diskusjonene om tv og virkelighet i nye brytningstider for mediene som både denne og omtrent samtidige «EDtv» av Ron Howard kjempet om å pirke i. Og i større grad enn hva som var tilfelle for Howards bidrag, var det noe mer enighet om at Weirs film både var et potent filmverk og en tidsriktig alarm innstilt for samfunnet å våkne til. Kronikker ble skrevet for refleksjon, ettertanke og diskusjon – inntil praten kjølnet og majoritetens interesse og engasjement for Weirs film avtok nesten like raskt som den oppstod. Om det var akselerasjonen i virkelighetens tv-verden som løp fra fiksjonen er kanskje tvilsomt, ettersom påfølgende reality-konsepter skapt for tv vel aldri inkorporerte én manns liv etter samme dimensjon. Men mange fasetter av filmen ble til de grader adoptert av medieutviklingen kort tid etter.
Med økende distanse til det sene 90-tallet generelt og «The Truman Show» spesielt, føles det nå enda rimeligere å vurdere den som et filmverk. De siste par årene har jeg hatt ikke mindre enn tre gjensyn, og hver gang er det blitt bekreftet at dette fungerer enten tidløst, eventuelt bare enda bedre med tiden. Og en noe skamfull innrømmelse: At jeg på lanseringstidspunktet umiddelbart var på team «EDtv», vel, det er nå nesten ikke til å tro.
Men først, hva er «The Truman Show». Jo, en historie om Truman Burbank (Jim Carrey), bokstavelig talt mannen i gata – et ekte menneske i en uekte verden. Han er intetanende født inn i et evigvarende 24-timer-i-døgnet tv-program som gir tv-publikum verden over mulighet til å følge livet hans. Fra fødselen, til de første skrittene, til skolegangen, den første kjærligheten, giftemål osv. Han bor i en liten amerikansk by som egentlig er et gedigent tv-studio med falsk horisont malt på veggene og falsk himmel malt i taket. Alt som foregår rundt ham er til minste detalj styrt og regissert av tv-selskapet. Venner og kone, som er tv-ansatte skuespillere, har gjennom alle år påvirket Truman etter manus og regi på øret for å overbevise ham om at stedet han bor er verdens beste og tryggeste. På radio fortelles det overdramatisert om farlige hendelser som kan inntreffe ved reise. Det er best å holde seg i nabolaget. Men det er som om vi kommer inn i historien og livet til Truman Burbank på et tidspunkt der noen eksistensielle krefter i ham er i ferd med å vekke en iboende utforskertrang idet han nærmer seg midten av livet. Er det ikke mer enn dette han kan få oppleve? Omtrent samtidig inntreffer noen smått uforklarlige hendelser. Det er sikkert en type hendelser som har skjedd flere ganger tidligere også, men som tv-produsentene har klart å rydde opp i, uten at mistanker har plantet seg i Truman. Som når et tv-kamera faller ned fra taket i gata, eller når lyden fra bilradioen forstyrres av signaler fra tv-produksjonen. På et tidspunkt blir likevel det siste utløsende for å vekke til live en virkelig følelse i Truman om at noe er dypt uvirkelig. Det er da kampen om sannheten, eller virkeligheten, starter. Det som for Truman lenge er en usynlig og ukjent kamp, der motspilleren er tv-produsenten Cristof (Ed Harris), som personifiserer alle tenkelige nivåer av kynisme og manipulasjon man kan tenke seg i et tv-format. Spørsmålet blir: Kan menneskeligheten bak tv-personligheten Truman seire som David mot Goliat i den uvirkelige virkeligheten eller virkelige uvirkeligheten han er fanget i – og kan han, og vil han, til slutt slippe fri?
Ed Harris spiller Cristof med en uhyggelig blanding av noe menneskelig og dypt umenneskelig, der han jobber for å forme Trumans personlighet som om han er en brikke i et dataspill. Særlig blir det viktig å plante frykt i ham, som ved å ta fra ham faren i en angivelig drukningsulykke for å etablere en dyp redsel og frykt i ham for havet som kunne vært en potensiell vei ut av det lukkede universet av et tv-studio. Eller styre følelseslivet hans mot forelskelser når tv-konseptet trenger den type dramaturgisk vending.
Peter Weirs fortellerglede, både i hvordan filmen er skrevet (av Andrew Niccol), men mest av alt i hvordan den er filmatisk formidlet med tyngdepunktet liggende nettopp i historiefortellingen mer enn å presse frem et budskap, er én ingrediens i filmens suksessoppskrift. Det som i andres hender også kunne blitt kun en (overtydelig) satire, er i Weirs visjon en saftig satire som er flettet inn i noe større og rikere. Selv om «The Truman Show» er konsis, både i omfang målt i spilletid samt i hva den sikter mot å være, oppleves den aldri som en trivialitet. Derimot er den ekstremt presist formulert, og ikke minst er den konstant underholdende og tidvis ganske vittig. Den kom da også ut på et tidspunkt hvor Jim Carreys karriere var på kokepunktet som banebrytende slapstick-basert komiker for massene. Jeg husker godt opplevelsen av å overvære «The Truman Show» på kino med folk som lo høylytt under åpningsscenen foran speilet. Ikke fordi det isolert sett er en skrikende morsom scene, men fordi iscenesettelsen av Jim Carreys ansikt stirrende inn i baderomsspeilet for mange må ha skapt en forventning om ustyrtelig komedie. Men det skulle altså være forventninger som den uopplyste delen av kinosalen gradvis måtte justere, for selv om Jim Carrey trekker inn fragmenter av sin komiske personlighet inn i rollen, er det i en særdeles finjustert balanse og timing. På dette tidspunktet representerte «The Truman Show» en tydelig karriereendrende rolle for komikeren, men fremdeles virker dette som én av 90-årenes mest undervurderte rolleprestasjoner.
Dette var altså Carreys først markante avstikker fra den reinskårne komedien, og det Carey bringer inn i karakterportrettet og dermed filmen er en sensibel personlighet med særpreg som kommer i en varm og sympatisk form, i en figur intetanende om å være i hovedperson i en kjølig regissert «virkelighet». Carreys utstrålende naivitet, men økende skepsis som fører til en sakte oppvåkning og realisering av hva som foregår, er portrettert med den helt essensielle oppriktigheten som gjør ham til den troverdige og sympatiske hovedpersonen vi ønsker å følge fra det uekte til det ekte.
Hva som er ekte, og hva som er uekte i livene våre, kommenteres fortløpende i en historiefortelling som iscenesetter situasjoner der det satiriseres over konsumerisme og overvåkning, men hvor det sjeldent blir søkt etter vitser. Dels er filmen en kommentar om medienes innflytelsesrike rolle på samfunn og enkeltindivider som en potensielt frihetsberøvende aktør der kostnaden blir dyr for verdier av underholdning og overvåkning. Og kanskje fungerer den like mye som en utilsiktet kommentar til nåtidens medievirkelighet, der stadig flere velger å forme og presentere seg selv som produkt for andre å se via sosiale medier. Det er i grunn bare en nokså ubetydelig forskyvelse i hva filmen bygger spenningen på, som er en dynamikk eller konflikt mellom to verdener å leve i, der mange i nåtiden selv aktivt velger å begrense egen frihet for å gjøre eget liv til en scene for andre å bruke sin virkelighet til å se på. For Truman var det aldri mulig å oppnå den friheten som andre tar for gitt uten å leve fullt i. I «The Truman Show» sier den (all)mektige tv-produsten Cristof (navnet er neppe tilfeldig?) på et tidspunkt at «vi aksepterer å leve i den virkeligheten vi blir presentert for». Men i den «virkeligheten» Truman Burbank befinner seg i, er det å iscenesette seg foran kamera et tilsynelatende fremmedelement, der det i vår tid for mange er nettopp den virkeligheten man er fanget i.
Den verden som er bygd for Truman Burbank fremstår som en erkeamerikansk idyllisert småby som minner om 1950-årene, og Peter Weirs film tar også opp i seg noen vintage Hollywood-kvaliteter. I dette filmmiljøet er det også som Jim Carrey finner sin indre James Stewart, hans store helt siden oppveksten, og tiltrekker filmens publikum med en nedtonet filmstjernekvalitet i rollen som en sympatisk og naiv protagonist som trekker oss med på en større reise mens vi applauderer ham frem i terrenget. Mot ham er Laura Linney kostelig som en «Stepford Wife»-aktig koneskikkelse som ofte benyttes til å reklamere for produkter på 1950-tallsvis til kameraet som Truman ikke ser, mens hun samtidig henvender seg til ham like mye som oss. Det er også lett å falle for Noah Emmerich som Marlon; en herlig spilt birollefigur både i «The Truman Show» og i Truman Burbanks liv. Til slutt leverer Ed Harris en lysende tolkning som den kyniske tv-produsenten som trekker i alle spakene, og som han ble belønnet med Oscar-nominasjon for.
I tillegg til Ed Harris, ble også Peter Weir nominert til Oscar for regi og Andrew Niccol for originalmanus – uten at noen av dem vant. Det slår meg imidlertid enda tydeligere etter gjensyn, mer enn det gjorde umiddelbart, hvor velartikulert og slitesterkt filmen både er regissert og skrevet. Dette er klassisk Hollywood-film så godt det kan gjøres. Og det er litt vemodig å tenke at nettopp denne type filmproduksjon i nyere tider virker uendelig vanskeligere å realisere for kino. I dag blir i beste fall lignende innhold av tema og form – i mindre velpusset forfatning – kunne bli presset inn i et tre kvarter langt segment av «Black Mirror», altså for tv og ikke kino. Det vi har i «The Truman Show» er derimot et betydelig filmverk skapt for kino med en av øyeblikkets store Hollywood-stjerner i sentrum for en medrivende historiefortelling som aldri mister synet nettopp for den gode historien. Det er en film produsert på et tidspunkt da Hollywood i glidende fart var i ferd med å forlate det å utforske virkelige ideer om mennesker plassert i virkelighetsnære samfunn, like før storproduksjonenes kvelende overtakelse med katastrofefilmer og superhelter fikk sin totaldominans. Ikke mindre gledelig er det da å gjenoppdage storheten og den tidløse kvaliteten i «The Truman Show», uansett hvor spesifikk den samtidig var til en tid og kultur som nå ligger noen tiår bak oss. Dessuten: Å se filmen på nytt, og foreløpig siste gang sammen med eget barn på 11 år, ble en ytterligere bekreftelse på at «The Truman Show» både treffer både godt og bredt. Og det kan aldri tas som en selvfølgelighet.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar