Oslo, 31. august

Følelsen av utilstrekkelighet er sjeldent blitt mer tilstrekkelig presentert på film enn i Joachim Triers «Oslo, 31. august».

Triers blikk for stemninger smeller umiddelbart inn med poetisk kraft. Selv om Oslo ikke er byen jeg vokste opp i, kommer den enkle åpningen med en så stille og sterk kvalitet at det føles som det er en universell menneskelig nerve som treffes. I alle fall må det være sterkt gjenkjennbart for de av oss med et bevisst, reflekterende og nostalgisk-melankolsk forhold til egen fortid, til egen oppvekst og hjemby. Åpningen i «Oslo, 31. august» er ulike fortellerstemmer som deler minner fra fortiden. Det er subjektive tanker om hva Oslo har representert for den enkelte, hva byen gir av assosiasjoner, inntrykk og minner som kan være historier eller løsrevne øyeblikk som har festet seg.

MER: HØR GJERNE OGSÅ PODCAST-EPISODEN OM «OSLO, 31. AUGUST».

Disse første minuttene gir samtidig en fornemmelse av «Oslo, 31. august» som et mer episodisk og fragmentarisk stykke film, noe som skal vise seg å være dypt feilaktig. Dette er snarere diametralt motsatt, nemlig ekstremt fokusert og innrettet mot én skjebne, ett liv, én dag.

I Joachim Triers filmer, og den såkalte Oslo-trilogien spesielt, blir tiden en følbar streng som både holder og river i oss. Fra «Reprise» og frem til «Verdens verste menneske», via denne som en mørklagt mellomstasjon, skapes en bevisstgjøring av tiden både i lys av fortellingenes ulike tyngdepunkter og hvilken form de kommer i. Fra den livsbejaende atmosfæren som kanaliserte det friske kunstneriske uttrykket i «Reprise», til en eksistensiell erkjennelse som følge av tiden som er gått i «Oslo, 31. august», som altså senere skulle kulminere med «Verdens verste menneske» der innsikten i tidens endelige betydning virker aller sterkest. Et gjensyn med «Oslo, 31. august» tolv år etter at filmen kom ut, legger nye lag til opplevelsen av tidsaspektet. Både fordi filmen oppleves ulikt for livet som er levd i mellomtiden, fordi man er tilskuer til en by som har utviklet seg, og fordi man er tilskuer til Anders Danielsen Lie som gjennom filmene har personifisert livets faser. Og i det siste ligger følelsen av å være foran et speil der det som stirrer mot deg kanskje ikke er fullt ut hva du trodde eller ønsket.

«Oslo, 31. august» kan virke nøyaktig så enkel som den overhodet ikke er. Etter den poetiske åpningen, kommer filmens tittel med enkel hvit font på svart bakgrunn. Stemningen settes av første bilde, der hovedpersonen er inne i et mørkt rom. Han står opp, fremdeles i mørket, og trekker bort gardinene som gir et svakt lys inn. På utsiden durer trafikken fra motorveien. Det er en ny grå hverdag. Alt virker å være et liv av rutiner utenfor ham selv. Han tenner en røyk. Mens kvinnen i rommet har flyttet seg stille fra senga til dusjen, går han ut. Gjennom trafikk og skog, før vannet venter. Lyden av trafikken avtar, mens fuglene kvitrer nærmere. I vannkanten plukker han noen store steiner som legges i lomma. Han går mot tjernet. Plukker en enda større stein som han bærer før han går ut i vannet for å drukne seg selv. Han er under vann i noen sekunder, men så kommer han opp igjen og går tilbake.

I neste scene befinner han seg på en institusjon, før han senere samme dag skal på et jobbintervju. Skal han starte et nytt og bedre liv, fri for rus? Nei. Vi forstår hele tiden at denne historien ikke skal den veien. Fortiden skal ikke gi slipp på ham i nåtiden. Vår protagonist er allerede fortapt når han går ut døren denne dagen. Han holder seg i byen han kjenner og med vennene som har kjent ham. Jobbintervjuet er en unødvendig og forutbestemt distraksjon. Situasjonen hans, som forsterkes av en depresjon, gjør den type endring til en utopi på dette tidspunktet.

Anders Danielsen Lie er fremragende som Anders, en person som oppfatter verden rundt seg, og som passivt lever i den, gjennom et mørkt filter skapt av rusavhengighet og ledsaget av dyp depresjon. Når han oppsøker en gammel venn, spilt av Hans Olav Brenner, ligger alle disse følelsene av resignasjon og tristhet tjukt utenpå. Han skal pines gjennom denne dagen, og vi blir med ham bak blikket for hvert steg mot en slutt som hele tiden fornemmes å bli uunngåelig vond. Anders ser ikke håp, og det er også vanskelig å skue håp gjennom hvordan filmen formidler det. Samtidig finnes også lunhet, varme og morsomme øyeblikk i «Oslo, 31. August». Formidlingen i tekst og spill får frem disse kontrastene av livet så godt det antagelig kan gjøres. Dermed blir ikke dette bare mørkt, men i den rene nostalgien finnes det også varme som gir andre nyanser og bidrar til at filmen som helhet samtidig virker emosjonelt bevegende.

Trier trekker følelsen av utilstrekkelighet og vemod inn i byen som en karakter (for å bruke en klisjé). Når Anders vandrer gjennom bybildet han har vokst opp i, som har preget og gjort ham til hva han er i dag, klarer han heller ikke å se forbi det og mulighetene på den andre siden. Det er bygninger, veier, gater og trikker som har vært der og sett hele livet – og som han har sett hele livet. Det er gode og vanskelige minner, men i en nåtid dominert av mørke tanker blir det et vindu han ikke kan se ut av for å oppdage en ny dag med nye muligheter. Livet og byen er historiene som gjentar seg, og Anders’ historie er skrevet til ikke å ende godt.

For oss som ser på, er sammenknyttingen av fortelling og by med på å forsterke opplevelsen av den samlede Oslo-trilogien som en melankolsk tidsreise. Kanskje særlig om man bor i, har bodd i over tid, eller kjenner byen inderlig godt, blir man uunngåelig bevisst på tiden som er gått og at alt, ikke minst en selv, blir eldre og falmer. Uheldigvis for Anders er dette hans virkelighet å forholde seg til, og karakterens spesifikke bakgrunn utstyrer ham ikke med en bevissthet til å se forbi en illusjon av evigvarende stengsler rundt ham. Hva er meningen med alt dette? Hva har han å bidra med i samfunnet, og hva kan det samme samfunnet gi ham av mening å være en del av?

Joachim Trier (sammen med Eskil Vogt) behersker ikke bare kunsten å skrive film og skape følbare stemninger, men har også en ofte undervurdert evne til å treffe presist i casting. Å følge Anders Danielsen Lie gjennom Oslo-trilogien er nærmest en studie i skuespillerkunst i utvikling, og for Trier fremstår han som det naturlige valget helt fra idéstadiet. Da «Reprise» ble laget, var imidlertid ikke den legeutdannede Danielsen Lie et åpenbart valg. Triers castinger har gjerne båret preg av det uventede og dristige, men samtidig vist seg å være nettopp det riktige – preget av en regissør som tar risiko, men som alltid beholder full kontroll og detaljfokus. Slik blir resultatet overbevisende. I «Oslo, 31. august» er det i særlig grad Danielsen Lie som bærer filmen. Det er en klisjé, men en dekkende én, ettersom kamera nærmest hviler på skuldrene hans hele veien. Vi følger ham gjennom dagen, i skrittene, i blikkene. Samtidig er filmen fylt av sterke biroller, fra Ingrid Olava til Triers faste gjest Hans Olav Brenner, som igjen briljerer som den beleste akademikeren han tolker med en sjelden naturlighet.

For Trier ble dette en bro videre i tid, i stemning, i form og lokasjon fra det han viste oss så energisk og ungdommelig i «Reprise». Her er det en justering mot en annen form for drama, med forhøyet intensitet, men det føles som filmen angår den samme virkeligheten, de samme menneskene og det samme stedet, men altså i en annen tid. Det er noe som har skjedd i mellomtiden, både en modning og et fall mot et dunklere sted. Det gjør vondt i «Oslo 31. august», men mest fordi vi smertelig vet hvor det ender.

Filmen er basert på en roman fra 1931, som under den franske nybølgen ble filmatisert av Louis Malle i 1963 med «Le Feu follet» (Ta mitt liv). Jeg så sistnevnte noen år før Trier gjorde «Oslo, 31. august». Begge har det samme mørke narrativet, men Triers film fungerer enda mer emosjonelt fordi den uttrykker en tettere form for realisme, nærhet og gjenkjennelighet. Det siste forhøyes naturligvis av en lokal og kulturell tilhørighet, men Triers versjon har uansett et annet fortellende perspektiv som finner veier mot en ren virkelighet der Malle hadde kunstneriske vyer som trakk oss mer ut av den samme virkeligheten. Det er to verk som fint utfyller hverandre, og det Joachim Trier skapte med sin «Oslo, 31. august» står igjen blant det mest «komplekse i det enkle» som er gjort i norsk film. Fra åpningen, enkeltscener og øyeblikk underveis, til avslutningen…. alt er umulig å glemme. Det er en film som selv er blitt en del av tiden vår.