«Alice, Sweet Alice» (1976)

«Alice, Sweet Alice» het opprinnelig «Communion», inntil regissør Alfred Sole angivelig ville endre tittelen for å unngå at publikum skulle gå til filmen i den tro at det var et religiøst verk. Men om Sole ikke gir seg i kast med et religiøst dypdykk, er dette likevel en film som lar handlingen i form av et drapsmysterium foregå i og rundt et kirkesamfunn – et samfunn som Sole kaster noen drømmeaktige blikk på som om det er en verden utenfor den virkelige. Det er likevel en filmfortelling som søker etter realisme parallelt med å være en stilistisk sjangerøvelse som svinger innom gotisk skrekk, italiensk giallo og det å være en pre-amerikansk slasher før «Halloween». Samtidig er den mest direkte inspirasjonen definitivt Nicolas Roeg og hans «Don’t Look Now» som kom tre år før denne.

Akkurat som i ovennevnte «Don’t Look Now» blir vi vitne til en ung person kledd en fargesterk regnjakke (som i dette tilfellet er gul) i ytterkant av bildet der drap begås. Mystikken kommer både gjennom whodunnit og av atmosfæren i seg selv.

Det er en ung og debuterende Brooke Shields som blir filmens første offer. Under sin første nattverd blir nemlig den 11 år gamle jenta brutalt myrdet, før omgivelsene raskt peker på storesøsteren Alice (Paula E. Sheppard) som gjerningspersonen. Men kan virkelig et barn ha drept sin egen lillesøster med kniv? Samtidig som politiet snuser rundt drapsgåten, ser vi konturene av et lugubert og lite tillitsvekkende samfunn vokse frem i omgivelsene. Deretter følger flere drap, og et mordmysterium som vokser seg større og skumlere (med flere minneverdige små karakterer). Det er en lite fordelaktig skildring av samfunn og personer, typisk fremstilt som fulle av tvilsomt temperament som følge av religiøs (katolsk) undertrykkelse. Shields har en liten rolle, men har allerede en tilstedeværelse som ikke gjorde det unaturlig for Louis Malle å caste henne til den omdiskuterte hovedrollen i «Pretty Baby» få år senere. Hovedrollen som den konfliktfylte og forstyrrende Alice spilles effektivt av Paula E. Sheppard, som noen år senere spilte i det idiosynkratiske sci-fi-kunstfilmverket «Liquid Sky», som utstråler all den ambivalensen som er nødvendig for å gjøre karakteren og dermed filmen reelt interessant og uforutsigbar.

Filmen er villig med på å skape uhygge og frykt av kjente, og litt tidstypiske virkemidler – ikke minst ved å sette opp skrekken via urovekkende toner skapt av det å følge et barn i sentrum av en morderisk handling. Av skumle masker, kniver og morbide drap. Men det føles aldri som enkle grep, særlig fordi kvalitetene like mye ligger i hva Sole har tegnet av spennende og mørkt miljø og karakterer rundt Alice. 

Selv om «Alice, Sweet Alice» er en slags slasher i tidlig fase – med et par virkelig makabre, men velregisserte drapsscener – er det i bunnen en mørk og lavmælt historiefortelling i en grovkornet presentasjon. Det er også en film som evner å virke intim og tilsiktet ekkel på grunn av locations, fargebruk og kameravinklinger – og som i hele seg forteller noe om et religiøst undertrykkende samfunn som oppleves kvelende og kvalmende å være i. Stephen Lawrences iskalde partitur som kan minne en hel del om Bernard Herrmann, og som derigjennom også skaper visse assosiasjoner til Alfred Hitchcock underveis, er en kvalitet som høyner filmens helhet. For ikke hver krok av dette er like fullendt, verken i skuespill eller dramaturgisk skriveri. Særlig kan midtpartiet virke litt monotont. Men helhetsinntrykket peker utvilsomt i retning av dette som en god og hjemsøkende skrekkfilm som gjerne kan heises opp blant 70-tallets betydelige bidrag i divisjonen like under de virkelige klassikerne av samme epoke («The Exorcist» osv.). Og det føles virkelig som om Alfred Sole kunne gått veien til å bli en stor filmskaper, gjerne innenfor et utvidet skrekkfilmlandskap, men dessverre forsvant han til å bli produksjonsdesigner for tv-serier før han i 2022 tok sitt eget liv i en alder av 78 år. 

«Alice, Sweet Alice» er tilgjengelig og kan kjøpes på Blu-ray utgitt av Arrow Video.