«The Cremator» (1969)

Originaltittel: Spalovac mrtvol

«Det eneste sikre i livet er døden».

Slovakiskfødte Juraj Herz kommer fra samme skole som landsmann Jan Svankmajer (Herz spilte også en rolle i Svankmajers første film) med bakgrunn fra dukketeater og tidlig surrealisme. The Cremator (Spalovac mrtvol) er et merkverdig stykke skrekkfilm, surrealistisk utbrodert i lyd og bilde, et av mesterverkene fra den tsjekkoslovakiske nybølgen.

Filmen er basert på en bok av Ladislav Fuks, som selv har samarbeidet med Herz i adapsjonsprosessen. Hovedpersonen er den overvektige, dresskledde «krematoren» med hentesveis, Kopfrkingl (Rudolf Hrusínský), som i filmens åpningsscene befinner seg i en dyrehage sammen med familien, hvor han minnes at det var på akkurat samme sted – foran det samme Leopard-buret – han traff kona for 17 år siden. Ingenting er forandret, bortsett fra Leoparden som er byttet ut av naturlige årsaker.

Foran Leopard-buret reflekterer han overfor kona om hva livet har gitt ham, og hva han har gitt familien. «Vi er en fin, perfekt familie… og jeg er bekymret for at jeg ikke gjør nok for dere», bekjenner krematoren mens han kikker opp mot kamera som fanger det surrealistiske øyeblikket fra skrå vinkel ovenfra.

De første tre-fire minuttene introduserer oss elegant for universet, personen og den klamme, hypnotiserende stemningen det tviholdes på filmen ut. Musikken er spøkelsesaktig, kamera ofte plassert skrått ovenfor objektene, humoren er beksvart, og klippingen tar oss plutselig over i nye scener uten at vi er klar over det. Det henger en eim av mystikk og foruroligende ondskap over hele filmens stemningsbilde, som også gjenspeiles i karakterportrettet av krematoren Kopfrkingl.

Han lever i 1930-tallets Tsjekkoslovakia; i et trygt liv foranket i tilsynelatende normale middelklasseverdier med kone og to barn, som han forsørger gjennom en sikker jobb i det lokale krematoriet. Men overflaten skjuler en underlig, tvetydig personlighet. Med raffinert kulturell smak nyter han klassisk musikk, fordyper seg i tibetansk buddhisme, og formidler sine tanker med overbevisende veltalenhet. I skjul for omverdenen, lister han seg også ut til faste avtaler ved det lokale bordellet, for deretter å foreta grundige legesjekker med jevne mellomrom.

Under nazismens stadige fremmarsj i Praha, tipper Kopfrkingls eksentriske vesen samtidig over til makaber galskap og pervers handling. Nazismens utryddende ideologi samsvarer på et burlesk vis med hans egen tankegang – der døden er en befrielse fra livets lidelse. Slik får krematoren gradvis adgang til å leve ut sin forskrudde fantasi.

The Cremator er stilsikker, men samtidig eksperimentelt søkende. Regissert og fotografert med øye for merkverdige detaljer. Et enkelt karaktergrep som krematorens stadige trang til å måtte gre håret med samme kam som han gjør i stand likene, står igjen som en viktig strek i det redselsfulle bildet av Kopfrkingels person.

Juraj Herz bruker klassisk horror som Alfred Hitchcock, film noir, tysk ekspresjonisme, psykologisk thriller i terroriserende svart/hvitt-surrealisme – der Roman Polanskis Repulsion møter David Lynch – og gir oss en østeuropeisk hybrid av helt unik, stemningsfull 60-tallsskrekk med surrealistisk særpreg. The Cremator henter inspirasjon fra de beste – Hitchcock, Bergman (!), Buñuel, Polanski, Svankmajer – og Juraj Herz blander det til sin egen spesialitet. Til The Cremator.