10 Essensielle: Spansk skrekkfilm

Hvilke spanske skrekkfilmer skal du se? Du må gjerne starte med disse ti.

Jean Seberg spiller den unge og vakre Chris Miller. Hun bor sammen med stemoren alene i et stort herskapshus på den spanske landsbygda etter at faren hennes forlot dem. Men det er en isolasjon som blir brutt når en mystisk, men behjelpelig omstreifer melder sin ankomst og skaper en helt annen og gradvis forstyrrende dynamikk i hjemmet – inkludert mellom Chris Miller og stemoren.

«The Corruption of Chris Miller» er dels en psykologisk thriller av et toksisk trekantdrama som innimellom vipper i giallo-retning når drapene inntreffer og blodet spruter. Det siste skjer i grunn allerede i en fremragende åpning eller prolog, før regissør Juan Antonio Bardem trekker ned tempo, men ikke nødvendigvis pulsen. Det er et velartikulert og spent drama med en underliggende uhygge som etter hvert også uttrykkes med vold som virkemiddel, men uten at det tar stor plass. Det som derimot tar plass er en sterk skildring av mental dysfunksjon og menneskelig giftighet i en vakker visuell presentasjon av gjennomført, soft musikk og foto – og som innimellom, og ikke minst til slutt, eksploderer med uventede og heftige steg i et spennende skrekkfilm-terreng.

«Arrebato» av Ivan Zulueta – også  kjent som posterdesigner for Almodovar – er en spansk kultfilmskatt som skriker etter å bli sett. I hvert fall av de som kan være svak for en  eksperimentell lavbudsjettskrysning av «Peeping Tom» og «Videodrome». Eller bare de som simpelthen elsker film, slik filmens hovedfigur gjør – den dysfunksjonelle skrekkfilmskaperen José – eller den mystiske skikkelsen Pedro som med sin besettende filmfanatisme personifiserer en slags sykelig voyeurisme.

Zuluetas filmspråk er tidvis psykedelisk ugjestmildt, men innehar også noen barokke tendenser i en forstyrrende og subversiv iscenesettelse av et avhengighetsskapt psykisk forfall. Det ryktes at «Arrebato» hadde en tiltenkt spilletid på tre timer, som senere ble redusert til mer spiselige 110 minutter. Noen vil sikkert innvende at også det er i meste laget, og kanskje har de et poeng. For «Arrebato» er i sine verste stunder regelrett uutholdelig. Samtidig er det så mange særegne filmkvaliteter innbakt i helheten at effekten uansett blir hypnotiserende.

«They don’t make art-shockers like this anymore. More intense than Pier Paolo Pasolini’s ‘Salo.’».

Sitatet er fra John Waters og er gjengitt på coveret til den siste Blu-ray- og DVD-utgivelsen av den spanske kunstskrekkfilmen «In a Glass Cage» («Tras El Cristal»), og mer skal det ikke for å fange min interesse.

«In a Glass Cage» er et finskåret stykke europeisk ekstrem-horror uegnet for de med ømfintlig mage. Det er den filmiske verdien av «In a Glass Cage», altså presentasjonen av historien, som gjør den så ekstraordinær. Fordi Villarongas innstilling er så stilsikker, så kompromissløs og så annerledes. Ikke uventet fikk «In a Glass Cage», som var Villarongas debutverk, en polariserende mottakelse da den hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 1986. I så måte tilhører den et attraktivt selskap av kunstnere som har avduket dristige filmverk i Cannes til en blanding av ellevill jubel og øredøvende pipekonsert. En slik mottakelse bekrefter ikke nødvendigvis kvalitet eller det motsatte, men det indikerer at «In a Glass Cage» er en film med baller og ambisjoner. En film å elske eller hate. Og jeg elsker den!

Hele den første halvtimen i Biga Lunas originale skrekkfilmer er en genistrek av et manipulerende filmisk grep: En marerittaktig, gammel morsfigur har en enfoldig sønn som jobber som optiker. I åpningsscenen blir sønnen beskyldt av en pasient for å være uforsiktig når han skal sette inn noen nye linser. Via en konkylie lytter moren til samtalen, før hun med overnaturlige krefter styrer sønnen til å oppsøke pasienten på kveldstid for å drepe henne – på et ekstremt makabert vis. Filmen dykker så ned i den forstyrrende mentale tilstanden til mor og sønn med et mørkt og tidvis surrealistisk formspråk. Så går det nesten en halvtime før kamera trekkes tilbake, Brian De Palma-style, for å avdekke at vi er i et film-i-filmen-scenario. Men fra kinolerretet spres skrekken til virkeligheten for et mildt sagt skrekkslagent publikum.

Grensedragningen mellom virkelighet og fantasi viskes ut til et bekmørkt, uberegnelig og grenseløst fascinerende skrekkfilmkonsept som aldri reduseres til en smal meta-film. Til det er den altfor skremmende og opphissende (for en filmentusiast) å se på.

En prest i Madrid har funnet en skjult kode han mener betyr at antikrist blir født førstkommende julaften. Det må stanses, og det er premisset for denne skrekkfilmen der regissør Alex de la Iglesia smører på med tjukke lag av beksvart humor, satire og burlesk humor. I lange perioder er dette også fantastisk morsomt, modig og med en følelse av nyskapenhet.

Som en absurd reise mellom komisk utenkelige episoder, kastes vi ut i et vanvittig univers, ledsaget av en besettende Álex Angulo sammen med to kompanjonger som utfyller hverandre til total galskap. Iglesias film samlet i sin tid til seg hele seks hjemlige Goya-priser, noe som er en formidabel anerkjennelse for en såpass lite mainstream-aktig film – fulladet som den er av blod, grotesk vold, støtende humor og annet sjokkartet innhold i et verk som altså er kompromissløst sammenskrudd og iscenesatt fra start til slutt.

Alejandro Amenábar gjorde seg virkelig bemerket i sin første film som regissør, der han med «Thesis» ikke bare skrev og regisserte seg inn i tradisjonen av realistisk skrekkfilm, men strakk seg mot det mystiske snuff-film-fenomenet, noe som aldri er blitt mystifisert mer enn på 90-tallet (to år etter denne kunne vi eksempelvis se noe av det samme i Joel Schumachers underlegne «8MM» med Nicolas Cage og Joaquin Phoenix).

Amenábar var fortsatt bare i 20-årene og student da han lagde den imponerende, bekmørke «Thesis» om en student som finner en videokassett med tilsynelatende ekte, brutal vold på tape. I egen håndtering av dette setter filmen opp en tese om menneskets naturlige tiltrekning mot vold. At vi ikke klarer å se bort eller lukke øynene for det grufulle når det ligger foran oss. Vi må se. Og vi fascineres av ondskap, av brutalitet, vold og drap. Amenábars film er fascinerende og skremmende i seg selv, noe som utover 90-tallet også gjorde ham til en ettertraktet ny filmskaper som på mange måter kulminerte med skrekk-storverket «The Others» i 2001.

Guillermo del Toro ble på 2000-tallet en helt sentral skikkelse og representant for den spansktalende verden på den største internasjonale filmscenen. Selvsagt først og fremst som regissør, men også som produsent og mentor som løftet frem andre meksikanske/spanske regissører. I 2007 var det J.A. Bayona som regisserte den Del Toro-produserte «El orfanato» – et bekmørkt, emosjonssterkt og skrekkinngytende skrekkdrama fra et barnehjem der traumer og sorg vrenges frem som spøkelser i et fantasifullt og stilsikkert filmspråk.

Det er mye godt, klassisk skrekkfilmhåndverk på utstilling i denne filmen, som på sitt vis forbedrer – med mer muskuløse produksjonsrammer – hva del Toro selv hadde skapt noen år i forveien med «The Devil’s Backbone» (en film som naturligvis også kunne, og kanskje burde, vært med på denne listen). Like mye som den er skremmende, huskes «El orfanato» som like trist og rørende i hva den graver frem.

En kvinnelig reporter fra en lokal tv-kanal skal følge byens brannmenn gjennom et vanlig nattskift. Sammen med en kameramann blir hun med ut på det som i begynnelsen virker som en rutinemessig utrykning. En skrikende dame har låst seg inne i en leilighet. Men når brannvesenet ankommer leilighetskomplekset begynner merkelige ting å skje.

«[Rec]» kommer i sporene fra «The Blair Witch Project», men det Jaume Belagueró og Paco Plaza bedriver her er muligens høydepunktet innenfor denne smale skrekkfilm-grenen. Det er skjelvende kamerabevegelser i hektiske og lukkede omgivelser som gir en hemsk, klaustrofobisk atmosfære. «[Rec]» er tight formidlet på like under 80 minutter av pur svette og underholdning. Det er umiddelbare og velkomponerte skvette-øyeblikk som virker noenlunde likt vektet som skapelsen av underliggende frykt. En fullkommen, energisk liten skrekkfilm som treffer midt i blinken på hva den sikter mot å være.

Dette er eye-candy fra øverste skrekkfilm-hylle, særlig for de av oss som kan sikle etter de virkelig saftige bitene av sleazy thriller/horror som altfor sjeldent har blitt produsert de siste tiårene. Det er en sanselig film som plasserer synsevnen og blindhet som katalysator både for fortelling og filmspråk.

Guillem Morales setter standarden for moderne euro-horror med visuell kreativitet som gir deilige giallo-vibber fra syttitallets Italia, koblet opp mot et intrikat thrillerplott som også rettferdiggjør en Hitchcock-referanse. At filmen underveis, og spesielt mot slutten, fremstår som noe haltende, tilgis fordi dens filmatiske styrker er så overskyggende bra. «Julia’s Eyes» fikk ved lanseringen umiddelbart noe drahjelp av Guillermo del Toros navn som produsent, men senere har det virket som den er viet mindre oppmerksomhet enn anerkjennelse enn fortjent. Fremdeles står dette som en av de visuelt mest fengslende skrekk-thrillerne fra 2010-tallet. (Se gjerne også Morales-filmen «The Uninvited Guest fra 2004, også en anbefaling, om enn ikke like solid som «Julia’s Eyes»).

Pedro Almodovar besitter utvilsomt filmspråket til å lage fantastisk skrekkfilm, men det har (dessverre) aldri vært hans prioritet. Med «Under huden» («La piel que habito» eller på engelsk «Under the Skin») får han imidlertid endelig brukt sitt fargesprakende arsenal som filmskaper for å putte det inn i et skrekkfilmunivers. Og han går inn i den fantastiske kroken av skrekkfilm som sentrerer omkring identitet, ansikter og masker – og det er særlig lett å tenke på George Franjus fantastiske «Eyes Without a Face» fra 1960 når man ser hva Almodovar disker opp med her.

«Under huden» har også en hel del Hitchcock i seg (inkludert et Bernard Herrmann-aktig partitur), ispedd generelt mange filmatiske vink, både til andres og Almodovars ouvre. Det som skapes er et filmatisk rom som hele tiden er fengslende å være i, samtidig som Almodovars forsiktige bruk av de redskapene som brukes for å hamre inn skrekk og faktisk redsel, gjør at helheten kanskje ikke blir så skremmende som potensialet skulle tilsi. Antonio Banderas er som alltid god, men enda mer mesterlig er oppvisningen til Elena Anaya i den mystiske kvinnerollen som blir gjenstand for Banders’ eksperimenter.