«No One Will Save You» (2023)

Det er kanskje en streng innledning, men i «No One Will Save You» er spenningen nesten like fraværende som dialogen. Og i en film som faktisk kun innehar én linje med dialog kan det oppfattes som en ganske kritisk statement. Men ikke dermed sagt at Brian Duffield har skrevet og regissert en svak skrekkfilm. Det er en del fint i «No One Will Save You», men dens kvaliteter er ikke nødvendigvis knyttet til at den tilbyr svettende spenning.

NB! Du kan strømme filmen hos Disney+.

Det er også fristende å vurdere «No One Will Save You» som et gimmick-verk, fordi den – i motsetning til eksempelvis «A Quiet Place» – ikke har samme overbevisende fullendthet i filmspråk og fortelling som organisk smelter sammen. Selv om dialogfraværet i Duffields film også er naturlig integrert i hva som fortelles, føles det her litt oftere som en påklistret effekt eller øvelse som heller ikke leker like elegant og detaljstyrt med konseptet som John Krasinksi demonstrerte på imponerende vis i nevnte «A Quiet Place». Av andre nyere skrekkfilmer som i stor grad har blitt formidlet audiovisuelt gjennom fravær av lyd/dialog, er både «Hush» av Mike Flanagan og smått undervurderte «Don’t Breathe» (Fede Alverez, 2016) gode eksempler på varianter som også parallelt i større grad skapte reell spenning og skrekk via audiovisuelle grep knyttet til lyd, eller fravær av lyd, spesielt.

I «No One Will Save You» dreier hovedhistorien seg om en yngre kvinne, Brynn, som bor på en avsidesliggende gård der hun blir utsatt for en invasjon av utenomjordiske vesener. Her kan tankene umiddelbart sveve i retning av M. Night Shyamalans stemningsfulle og stilsikre «Signs», men det er heller ikke opp den løypen Duffield skal løpe. «No One Will Save You» kan virke mer opptatt av å være en dialogfri film enn å bruke dialogfraværet til å formidle noe som er genuint engasjerende, originalt eller skremmende. Samtidig er det lett å anerkjenne filmens idé eller natur; ambisjonen om faktisk å henfalle hundre prosent til audiovisuell filmkunst for å fortelle en historie, må applauderes. Det er overhodet heller ikke et svakt forsøk, og alternativet – som i samme historiefortelling fortalt med tradisjonelle grep for sjangeren – ville virkelig vært uinteressant eller ordinært. Duffields grep er tross alt, i det store bildet, fremdeles radikalt og forfriskende i seg selv.

Men mest av alt er «No One Will Save You» fengslende for hva Kaitlyn Dever gjør i hovedrollen, der det konseptuelle som i å strippe henne for all mulighet til å uttrykke seg med ord, vel både gir henne begrensninger like mye som handlingsrom til å utfolde seg og tiltrekke seg hele vår oppmerksomhet. Og det er en oppmerksomhet hun gjør seg fortjent til å få. Dever, som fikk sitt egentlige filmgjennombrudd i indie-favoritten «Book Smart» av Olivia Wilde i 2019, gir en både sårbar og sterk opptreden skapt av like mye kraft som nyanser med klar tilstedeværelse. For de av oss som så henne i hovedrollen av det sterke miniserie-dramaet «Unbelievable» i 2019, eller som birolleinnehaver i «Dopesick» (2021), er det heller ingen stor overraskelse. Det er til slutt Dever som gjør «No One Will Save You» til en film som virker sterkere emosjonelt enn den virker som skrekkfilm. 

Duffields verk har sanket mange honnørord for det visuelle, og muligens hadde den fortjent en lansering på et bredt kinolerret fremfor tv-plattform, men selv oppdaget jeg ingen distinkt storhet i filmens foto fra sofakroken. Og når det ikke finnes dialog å lytte til og blikket ikke forstyrres av undertekster, gir filmen oss tid til å være i og absorbere bildene i større grad enn til vanlig. Og ja, det er noen faktiske fine iscenesettelser her på minimalistisk vis, som åpenbart er skapt av en noe begrenset budsjettpost. Målt opp mot hva som vanligvis lanseres direkte på strømmeplattformer, er det heller ingen tvil om at «No One Will Save You» er på en høyere hylle enn det meste. Men så er det også etablert en visuell standard for denne type produksjoner som stadig er blitt lavere. Og i lys av det er det selvsagt positivt at noen filmskapere drister seg til å utfordre den rådende likegyldigheten til visuell filmkunst som tilsynelatende råder i dette «mellom-segmentet».

For når stillheten, foruten svak bakgrunnstøy eller musikk, setter sitt preg på «No One Will Save You», stiger det frem en film som i hvert fall ikke kan angripes for å være pregløs. Tidvis er den på sitt stillferdige sci-fi-skrekkfilm-vis både atmosfærisk, velkomponert og ikke minst velspilt – med en viss emosjonell dybde innveid i historiefortellingen og ikke minst karakterportrettet. Men det sniker seg også frem en mistanke at filmen er såpass fornøyd med eget grep, altså det å unngå dialog fullstendig, at den kan tillate seg å bruke litt for mye tid på det samme. Det vil si å se hovedpersonen krype rundt og unngå romvesenene som har invadert hjemmet hennes, uten særlig variasjon eller følelse av genuin spenning over tid.

På den andre siden evner filmen å etablere og bevare en viss spenning knyttet til hovedpersonens bakgrunn som vi forstår mot slutten vil kunne kaste lys over hva de fremmede kreftene vil oppnå med å true den innestengte Brynn, en ung kvinne som åpenbart har vært utsatt for noen vonde traumer fra nær fortid. Tristheten ligger i hele filmen og forlater heller ikke slutten, men det presenteres likevel ikke en avslutning som treffer særskilt følelsesmessig hardt. På det tidspunktet har uansett den lille verdien som er filmens linjer av spenning/skrekk forsvunnet, og det som gjenstår er mer en gåte som vi til slutt bare får et halvveis tilfredsstillende svar på (som gåter gjerne har).