80-tallets beste skrekkfilmer: 70. til 61. plass

Dette er er Speilets kåring av 1980-tallets 100 beste skrekkfilmer. Hver film gis en relativt kortfattet presentasjon i bilde og tekst fra nr. 100 til 1. Listen vil bli publisert fortløpende fordelt på 10 saker der 10 filmer vil få sin omtale i rekkefølge fra lavest til høyest rangert. Her presenteres filmene fra 70. til 61. plass.

Se også:
100. til 91. plass | 90. til 81. plass | 80. til 71. plass

Tsui Hark kan underholdningsfilm og står som produsent bak «A Chinese Ghost Story» – et filmverk som er overalt og vil voldsomt mye. Den starter kanskje som en slags Bollywood-invitasjon, før filmen også sparker mot oss på kung fu-manøver like mye som den sikter mot å være en romantisk kjærlighetshistorie ispedd en serie av humoristiske sekvenser – alt plassert innenfor en semi-kunstnerisk horror-ramme bygd av spøkelser. Det kan bli for mye av det gode, men når «A Chinese Ghost Story» fungerer så fungerer den til gjengjeld virkelig godt.

Leslie Cheung, som allerede var en stor skuespiller- og popstjerne i Hong Kong på dette tidspunktet (han var sentral i John Woos «A Better Tomorrow» før, og senere i mange betydelige filmer fra Wong Kar-Wai og Chen Kaige), spiller hovedrollen. Han er en skatteinnkrever som får et problem når en kraftig regnskur skyller vekk blekket i bøkene som skal fortelle ham hvem som skylder penger og hvor mye han skal kreve inn. På et tidspunkt må han finne et sted han kan overnatte gratis, og lokalbefolkningen peker ham muntert i retning av et hjemsøkt tempel dypt inne i skogen, der han blant annet møter en like mystisk som vakker ung kvinne som har en særskilt tilknytning til templets iboende ondskap som de må kjempe mot. 

Mer enn noe kjennetegnes «A Chinese Ghost Story» av å være fulladet av energi og fantasi. Det føles samtidig som et filmverk i stor skala, men som likevel er veldig lukket og sentrert på få locations (et tempel). Desto større variasjon er det i krydderet som setter den spennende, sammensatte smaken på helheten. Overført til film kommer det til uttrykk både i halsbrekkende actionsekvenser like mye som skrekkfilmmotiver som innimellom også kastes mot oss – som i alt fra spøkelser og zombie-lignende skapninger til et ondskapsfullt tre og en enorm, demonisk tunge. Fra et vestlig perspektiv er det en viss eksotisme i dette, men filmen er samtidig formet såpass bredt at den har fungert godt som salgsvare i den vestlige verden – og mye av filmens herlige villskap og sjangerblanding av action, humor og skrekk kommer med en valør og kvalitet som eksempelvis kan gi noen assosiasjoner til Sam Raimi. Det kan være litt utmattende, men også svært underholdende. 

Lenge før regissør Mark Rosman skulle bli leverandør av tenåringsfilmer for Disney-konsernet på 2000-tallet, startet han karrieren på diametralt motsatt vis med den formelbaserte slasherfilmen «The House on Sorority Row» tidlig på 1980-tallet.

Historien omhandler noen collegejenter som leier et hus sammen i studietiden, og som bestemmer seg for å gjøre et pek med den strenge leietakeren når skolegangen nærmer seg slutten. Dette peket går imidlertid litt for langt (et velkjent premiss i disse filmene), og kort tid etter blir jentene hjemsøkt av en person som slakter dem ned én etter én.

«The House on Sorority Row» etterstreber ikke originalitet, men er minimum en middels god og behagelig velprodusert slasherfilm som følger de fleste konvensjonene. Regissør/produsent/manusforfatter Rosman har åpenlyst en viss følelse for sjangeren, men veien fra den litt langtekkelige og forsøksvis stemningsfulle etableringen, til den obligatoriske drapsrekken, blir i overkant brokete og uspennende formulert. Det er synd, for Rosmans stemningsfulle blikk på figurene og omgivelsene, viser at han og filmen har noe uforløst ved seg. Og innimellom, i enkeltscener som hovedsakelig handler om å bygge stemninger, er «The House on Sorority Row» faktisk i nærheten av de beste i sjangeren.

Det hevdes at Donald Cammell tok livet sitt delvis som følge av at hans siste spillefilm, «Wild Side» fra 1995, ble maltraktert i klipperommet etter instruks fra en sensur-ivrig produsent. Før den tid hadde Cammell lagd fire spillefilmer, hvor det udiskutable høydepunktet var det gåtefulle übermesterverket «Performance» der Cammell delte manus- og regi med Nicolas Roeg. Fordi sistnevnte fikk en langt mer tiljublet karriere som filmkunstner i ettertid, har det også blitt vanlig å tilskrive Roeg hovedæren for «Performance», mens det i virkeligheten skal ha vært Donald Cammell som var mest kunstnerisk drivende for nettopp «Performance».

«White of the Eye» er derimot helt og holdent Cammells verk. Og det er et verk som med skjærende stemme skriker etter oppmerksomhet, og som bør få det. Ikledd en ganske heslig tv-filmestetikk er «White of the Eye» en ujålete b-filmproduksjon, men samtidig veldig visuelt selvbevisst og god i hva den gjør. Cammell låner tydelige elementer fra italienske giallo-produksjoner i voyeuristiske kameraføringer inn i stiliserte iscenesettelser av drap, mens den marerittaktige og forstyrrende atmosfæren males frem som et eksperimentelt speilbilde av David Lynch med et særlig ekko av «Blue Velvet». 

«White of the Eye» er et skjevt, horroraktig avant-garde-prosjekt som prioriterer «style over substance« (som altså ikke nødvendigvis er feil). Så er det mulig å innvende at filmen vel kan oppleves som både kaotisk og overlesset, noe som går litt utover filmens evne til å være reelt spennende og skremmende. Men uhyre fascinerende, og noe for øyet, er definitivt «White of the Eye».

«The Serpent and the Rainbow» er Wes Cravens kanskje mest undervurderte film, eller i hvert fall mest underkommuniserte. Bill Pullman spiller en amerikansk forsker som reiser til Haiti på oppdrag for et pengesterkt farmasøytselskap på jakt etter et slags mytisk zombie-pulver. Der møter han en fryktinngytende verden av svart magi og voodoo, skildret med marerittutstrakte bilder hvor Wes Craven tidvis tilbyr filmspråklige, grafiske rester av «The Nightmare on Elm Street».

Den første drøye halvtimen er atmosfærisk og «nedpå» orientert, der Haiti som sted fungerer vitalt som stemningsskapende, mystisk location (selv om filmen, av sikkerhetsmessige årsaker, i stor grad skal ha blitt spilt inn i Den Dominikanske Republikk). Inn mot siste akt kommer imidlertid et tydelig toneskifte, og Craven vender seg mot tradisjonelle og ofte over-the-top-aktige horror-tablåer, og filmen blir hakket mindre fengslende. Det er utvilsomt første halvdel, der kvalitetene ligger i en eksotisk, men virkelighetsnær tilnærming til voodoo-universet, som virkelig lyser opp. I tillegg er skuespillet klart på plussiden levert; både i form av Bill Pullmans stødige Indiana Jones-aktige hovedrolleportrett og ikke minst i form av Zakes Mokae som innbitt og karismatisk antagonist.

«Poltergeist» åpner i klassisk Steven Spielberg-terreng. I en typisk amerikansk forstadsgate bor en idyllisk kjernefamilie med tre barn. Det settes en lett tone umiddelbart med en uanstrengt familieskildring rundt frokostbordet. Men samtidig er det noe som skurrer – som når den unge datteren i huset sitter og stirrer hypnotisk på tv-apparat uten signaler og kommuniserer med noe ukjent. Måten dette settes opp på er spennende løst, og «Poltergeist» fortsetter en stund som en mystisk, subtil horrorfilm. Scenene der møbler og redskap i huset begynner å forflytte seg uten berøring, er effektivt og enkelt fortalt. Det overnaturlige ses alltid gjennom øynene til de ulike familiemedlemmene, og på dette tidspunktet hviler filmen seg lite på spesialeffektene.

Men etter en stemningsfull første time, blir «Poltergeist» i den siste timen langt mer voldsom i uttrykket, før den henfaller seg totalt til sine 80-tallspregede spesialeffekter. Herfra og ut kastes vi, nærmest bokstavelig talt, over i en annen dimensjon. Og i det spranget faller jeg også ut av historiefortellingen, og mister mye av det engasjementet som den første timen etablerte i meg. «Poltergeist» er utvilsomt et barn av Spielberg, som både skrev manus og produserte filmen, men som overlot regiarbeidet til Tobe Hooper («The Texas Chainsaw Massacre»). Den første timen innehar også alle de kvalitetene som forbindes med Spielberg, og det er i retrospekt fristende å gi ham æren for det, og samtidig Tobe Hooper skylden for at det dessverre flyter over i alle retninger den siste timen.

«Prom Night» er både en forfriskende amerikansk slasher fra tidlig 80-tall, og samtidig et åpenlyst påheng til filmer som «Carrie» og «Halloween», eller nærmere sagt en krysning av nevnte filmer, uten samme kunstneriske kapasitet, ikoniske gjennomslagskraft eller filmisk kvalitet. Men det er like fullt en produksjon som overgår middelmådighet; det finnes flere inspirerte scener og en svært habil underholdningsverdi som holder seg gjennom nitti effektive minutter. 

Regissør Paul Lynch gjør mye bra allerede i en kortfattet, virkningsfull prolog som skisserer opp filmens uhyggelige premiss, og som det hele tiden søkes tilbake til i kommende flashbacks. Den påfølgende oppbygningen på en drøy time inneholder riktignok noen narrative sidespor som ikke er slipt like skarpe, før den siste halvtimen vies underholdende øksedrap på et discobefengt skoleball som skamløst tatt ut av «Carrie» med hevntørste ungdommer i kulissene. Og selv om kamerakjøringene opplagt ikke er av samme kaliber som i De Palmas klassiker, er det en del finurlig kameraarbeid på utstilling også i «Prom Night». At den i tillegg kan skilte med Jamie Lee Curtis i en sentral rolle, gjør den jo heller ikke mindre severdig.

Man kan gjerne mene at «Cannibal Holocaust» er direkte frastøtende, noe den også er, men vi snakker likevel om et filmverk som ikke bare skal ha oppmerksomhet grunnet sjokkverdi. Produksjonen består udiskutabelt av noen ikke-ubetydelige filmiske kvaliteter og grep som verken kan, eller bør, undermineres. Den melodiøst idylliske musikken fra Riz Ortolani, mens kamera kretser over den frodige naturskjønnheten i Amazonas-jungelen, er fantastisk og brukes også senere som en interessant kontrast til de groteske voldsbildene. Filmen er jevnt over solid produsert, og etter hvert har da også den kompromissløse italienske filmskaperen Ruggero Deodato mottatt en viss kunstnerisk anerkjennelse for prosjektet.

For de uinnvidde følger «Cannibal Holocaust» en professors reise inn i den søramerikanske jungelen på jakt etter tre dokumentarfilmskapere som har forsvunnet etter en ekspedisjon i området. Alt professoren finner i jungelen er noen skjelettrester og en filmrull, som bringes tilbake til amerikansk jord hvor den blir avspilt. Denne avspillingen utgjør i praksis filmens andre halvdel, og det er her vi får servert den kvalmende iscenesettelsen av de mest barbariske og avskyelige voldshandlingene man knapt kan tenke seg at mennesker vil være i stand til å utføre – det være seg voldtekter, eller bestialske drap av mennesker og dyr (filmen er særlig omstridt fordi den viser virkelige dyredrap).

Det dokumentariske uttrykket, som i sin tid var nyskapende, forsterket sjokkeffekten i den grafiske brutaliteten – til det punkt at Deodato måtte stå til ansvar for italienske rettsmyndigheter som krevde regissørens redegjørelser for hvordan diverse scener ble spilt inn. Deodato måtte også se seg nødt til å hente frem skuespillerne fra filmen, som etter innspillingen hadde gått under jorden for å bevare mystikken rundt det myteomspunnede prosjektet.

På mange måter gjorde «Cannibal Holocaust» konseptuelt mye av det samme som «The Blair Witch Project» ble hyllet for tjue år senere. Men ikke dermed sagt at Deodato lykkes fullt ut. Filmen er forsøksvis et stikk til journalisme og dokumentarisme som forsøk på å tilnærme seg noe objektivt, samtidig som historien må oppfattes som en slags anti-imperialistisk kommentar, kombinert med en anmodning til publikum om å reflektere over voldsbruken. Overdrivelsene i virkemidlene blir imidlertid en distraksjon i en uryddig formidling. «Cannibal Holocaust» har etterlatt et markant og permanent avtrykk i filmhistorien, men ikke først og fremst som et fullendt mesterverk.

Lucio Fulcis psykologiske skrekk-thriller fra New Yorks gateplan er utvilsomt ekstremt voldelig. På sitt verste, eventuelt beste, vises blodsprut av ristende jentekropper etter bestaliske knivstikk, i drapsscener som er like forskrekkelige som de er imponerende iscenesatt. Men Fulci etterstreber åpenbart en realisme i skildringen av grusomheten, og i kombinasjon med sitt koreografiske talent, tar det seg tidvis veldig bra ut på film.

Atmosfæren er gjennomgående sleazy når Fulci hemningsløst dyrker vold og nakenhet i skjønn forening. Dramaet bak nedslaktingen er derimot mindre velutviklet. Verken som psykologisk portrett eller krimgåte evner Fulci egentlig å gjøre det virkelig neglbitende. Men for meg ligger heldigvis mye av (den perverse?) gleden i å bivåne de velkoreograferte tablåene, de besnærende kamerakjøringene og den visuelle ekstravagansen som Fulci behersker til fingerspissene her.

Selvfølgelig går ikke Walerian Borowczyk rett frem i sin adaptasjon av Robert Louis Stevensons berømte roman. Det er Udo Kier som bekler Dr. Henry Jekyll, og vi møter ham på kvelden for feiringen av forlovelsen med den vakre Fanny Osbourne. De har invitert til fest, men under selskapet stikker Jekyll stadig inn i laboratoriet, der han har sin trylledrikk som gjør at han kan returnere til selskapet forvandlet som en annen personlighet, Hyde, som helst bare vil voldta og drepe gjestene. Borowczyk har valgt å splitte Jekyll/Hyde i skuespill, der Kier er førstnevnte som blir til Gérard Zalcberg som den truende og sadistiske Hyde etter noen fantastiske transformasjoner. Det er et vellykket grep, både fordi de ligner/ikke ligner nøyaktig passende på hverandre, og det tillater å forsterke dualiteten i takt med at alt annet i filmen forsterkes så maksimalt som overhodet mulig. Kiers filmiske tilstedeværelse er på det beste briljant, og tyskeren har i dette tilfellet noen forstyrrende, reptilske kvaliteter som Zalcberg bygger videre på i en eksplosiv forestilling av pur sadisme.

Borowczyks skildring er for det meste begrenset til én location og én natt, men som visuell stylist gjør den kompromissløse polske filmkunstneren dette til et filmverk som virker grenseløst på alle parametre. Det er en setting av en slags viktoriansk anstendighet som kastes fullstendig på dynga av Borowczkys perversitetsdrømmer som fargelegger hele filmen med en delikat dus pallett som bak et tåkete slør. Foran dette fortelles altså en historie om menneskets iboende dualitet av intellekt og dyriske (seksuelle) drifter, som i dette tilfellet iscenesettes som en bekmørk og voldelig komedie der det glefses og bites i de fleste retninger.

Når man kan finne på å skrive at «Docteur Jekyll et les femmes» var filmen der Borowczyk kom nærmest det å lage streit horror, sier det mer om filmskaperen enn om filmen. For i det store bildet er dette vitterlig et stykke alternativ og drøy kost. Men det er heller aldri pregløst eller uten kvalitet. Snarere er det en visuell tour de force signert en regissør og fotograf (Noel Very) som demonstrer hyper-fascinerende filmkunst av skjeve komposisjoner, fengslende lyssetting og kamerabevegelser. Den artistiske visjonen må beundres, og filmen serverer en parade av motbydelige sekvenser – i ydmykende seksualitet og drapshandlinger – alt gjennom forvridde bilder som virker skapt med originalitet, vidd og faktisk finesse.

Dette er drøy, men ikke uventet kost fra den som er kjent med den kompromissløse chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky. Bak sirkusmanesjen ser en guttunge sin knivkastende far i fyll og kåtskap, med sin trapesdansende og religionsfanatiske mor i bakgrunnen. Når hun tar ham i et seksuelt sidesprang, kaster hun etsende syre i skrittet hans, hvorpå han parerer med å kutte av henne begge armene – før han i noen sekunder reflekterer over sin deformerte manndom, og skjærer seg med kniv i halsen som blodspruten står, og livet ebber ut. Tilbake står sønnen, og en mor uten armer. Dette er forhistorien, fortalt i en flash/forward-struktur, hvor sønn og mor i nåtiden finner tilbake og danner en slags felles fysisk identitet. En drapsmaskin av hennes mentalitet, og hans armer.

Dette er en reise der du enten følger med, eller faller av. Og jeg sitter lenge på Jodorwskys rygg gjennom et usannsynlig fargerikt, blodig, makabert og alltid surrealistisk filmlandskap. Men etter hvert, enten det er fordi jeg mettes av inntrykkene, eller fordi historiens nåtidsfortelling rett og slett ikke er like god, faller jeg innimellom ut av Jodorwskys ganske krevende univers. På alle mulige måter en veldig blandet, men samtidig høy-interessant opplevelse.