«Fair Play» (2023)

På 90-tallet ville en film som «Fair Play» blitt satt opp på kino, den ville fått middels god mottakelse og et passe stort publikum. Spol frem til vår tid og «Fair Play» forsvinner rett inn i strømme-tjenestenes massive gap som slafser i seg og spyr ut middelmådige tv-serier og filmer for å bli konsumert i altfor høyt tempo. Det er opp til de ivrigste av oss å jobbe for å skille klinten fra hveten, og i dette tilfellet er belønningen verdt innsatsen.

Ekkoet av «Fair Play» er like mye gamle rop fra Oliver Stone som Adrian Lyne. Vi har altså å gjøre med en finansthriller med erotisk tilsnitt. Og kvinnen (!) bak er Chloe Domont som i sin debut umiddelbart finner den riktige kjernetemperaturen for denne type film. I åpningen ser vi filmens forelskede par, Emily og Luke, forsvinne usett inn på et toalett for å ha noen minutters lidenskapelig sex mens en fest pågår på andre siden av døra. De stopper brått når de ser at begges penklær og hans ansikt er dekket av hennes menstruasjonsblod. Det er like mye et forvarsel for hva som senere skal inntreffe, som det er en voldsom dramaturgisk og poengtert sekvens å starte filmen med.

Emily (Phoebe Dynevor) og Luke (Alden Ehrenreich) er forlovet, men må likevel holde forholdet i skjul på arbeidsplassen fordi interne relasjoner strider mot finansselskapets rigide regler. De jobber begge med hedgefond i et prestisjetungt selskap på Manhattan under ledelse av den grenseløst hensynsløse og kalde direktøren, Campbell (Eddie Marsan). Det er han som sitter med makten når det åpner seg en mulighet for en uventet forfremmelse, men idet ryktene tilsier at det er Lukes tur til å rykke opp i hierarkiet, blir resultatet av prosessen noe helt annet. Det er Emily som forfremmes. 

Det Chloe Domont tematiserer og iscenesetter på stekende varme fra start til slutt er dels ulmende spenninger omkring maktdynamikk og grådighet satt i en kynisk finansverden. Men dels er det også en psykologisk/erotisk thriller om kjærlighetens kjemi som blandes til ren gift av «de profesjonelle» strukturene. Bak den varme sexen venter en kald skulder – eller noe enda verre – fordi ambisjonene, fokuset og sjalusien blir altoverskyggende som direkte følge av omgivelsenes påvirkningskraft. Det er en varm kjærlighetshistorie som blir gjort kald av reaksjoner på arbeidslivets altoppslukende utvikling, enten det er som undertrykt harme eller i passiv-aggressiv oppførsel. Det er kanskje en gnist som slukker, men på en annen side fører den til en annen type eksplosjon. Og vi innser at finansselskapets forbud mot private/seksuelle relasjoner mellom medarbeidere kanskje hadde noe for seg likevel.

«Fair Play» er drivende godt skrevet om en kvinnes kamp mot omgivelsene og egen psyke, alt foregående i en mannsdominert verden som spiser og spytter henne ut som produkt av seg selv. Desperasjonen lyser av øynene og vokser eksponentielt, mens lignende mekanismer også ses i Luke som motreaksjon på Emilys emosjonelt distanserte og manipulative fremtreden. Lenge før «Fair Play» blir virkelig vond å se på, har den allerede lenge båret på en ubehagelig tone. I de to ledende rollene leverer både Phoebe Dynevor og Alden Ehrenreich, et par solide prestasjoner i et emosjonelt samspill som er kalibrert til det voldsomme, men ikke substansløse. Dette er mer enn en kopi av Glenn Close og Michael Douglas, selv om det stadig mer virker klart at Doment også må ha lagd «Fair Play» som en hyllest til 90-tallets erotiske thrillere som særlig «Fatal Attraction». For innimellom, og spesielt mot slutten, serveres noen over-the-top-sekvenser som viser filmskaperens ambisjon om å vende sex til hatsk vold gjennom sterke grafiske iscenesettelser på virkelig høy puls. Mye av det er også filmatisk sterkt levert, og summen av alt er blitt en veldig inspirert thriller som fortjener å bli sett og snakket om.