Gjensynet: «Enemy of the State» (1998)

I 1995 serverte han oss «Bad Boys» og «Crimson Tide». De to neste årene fulgte han opp med «The Rock» og Con Air, før han i 1998 ga oss både «Armageddon og altså «Enemy of the State». Ingen produsent var større og mer betydningsfull i Hollywood enn Jerry Bruckheimer på 90-tallet, og i en sylskarp blockbuster-filmografi, er det nettopp «Enemy of the State» som står igjen som det kanskje sterkeste kortet.

Ingen filmskapere var på dette tidspunktet bedre egnet til å kanalisere Bruckheimers visjon enn Michael Bay og Tony Scott. Da førstnevnte orkestrerte tiårets mektigste katastrofefilm i «Armageddon», var det naturlig at sistnevnte parallellt utøvde regijobben på thriller-storsatsningen «Enemy of the State», etter å ha perfeksjonert svettende thriller-iscenesettelser for Bruckheimer like før i ubåt-spenningsfilmen «Crimson Tide».

Will Smith hadde få år tidligere fått sitt store kommersielle gjennombrudd for nettopp Bruckheimer/Scott i «Bad Boys» (1995), og med enorme suksesser som «Independence Day» og «Men in Black» i bagasjen føltes det som han kunne gjøre hva han ville på slutten av 90-tallet. På et tidspunkt falt valget altså på thrillerkonseptet «Enemy of the State», som markerte en retur til Bruckheimer/Scott og mulighet for å samarbeid med Gene Hackman foran kamera.

Will Smith spiller en advokat som intetanende får et videooptak i handleposen som viser en NSA-tjenestemann – spilt av Jon Voight – ta livet av et kongressmedlem som var motvillig til å stemme for et lovforslag for utvidelse av etterretningsbyråenes overvåkningsfullmakter. Dødsfallet som i media var kringkastet som en bilulykke forårsaket av et sannsynlig hjerteinfarkt, var altså i iscenesatt av myndighetsaktører drevet av prestisje og egeninteresse i å fremtvinge en omstridt lovendring.

Paradoksalt nok er det et privat overvåkningskamera som avdekker den kriminelle handlingen utført for å akselerere overvåkningssamfunn styrt av staten. Amatørfotografen som oppdager hva som skjuler seg på opptaket, blir raskt bevisst på hva han er i besittelse av, innser farligheten og at han har dårlig tid for å bringe det videre. Kort tid etter at han slipper videoen ned i Will Smiths handlepose mellom julegaver til kone og sønn i en undertøysbutikk, blir han påkjørt og drept på gata i fluktforsøk fra NSA-undersåtter som har fått i oppdrag å finne og destruere videobeviset. På dette tidspunktet, og en liten påfølgende stund, er Will Smiths advokatfigur uvitende om hva han faktisk er i besittelse av. Men det som følger er en forrykende jakt med en filmatisk katt-og-mus-lek på høyeste puls – om overvåkning, avlytting og konspirasjoner.

Tre år før 9/11 og påfølgende innføring av Patriot Act, og naturligvis før Edward Snowdon, reiste Jerry Bruckheimer og Tony Scott – via manusforfatter David Marconi – noen essensielle spørsmål knyttet til farene ved ubegrenset statlig overvåkning. Selvsagt innenfor rammene av storprodusert action-thriller-atmosfære som bare Bruckheimer kan orkestrere, men innveid i denne muskuløse og veldreide sjangerfilmen som vitterlig er spennende, føles både tematiseringen og formidlingen relevant og bortimot profetisk.

Møtet med «Enemy of the State» i kinomørket i 1998 huskes som absorberende helt fra det virkningsfulle anslaget med drapet som igangsetter det storslåtte thriller-maskineriet. Fra første minutt viser Tony Scott å være i sitt ess. Som en mesterlig audiovisuell historieforteller med ekspertise i å opprettholde momentum; selv der det egentlig ikke skjer noe dramatisk, har enhver scene energi og intensitet som skaper enten spenning eller en tilfredsstillende følelse av å være oppslukt av filmens vesen. Bevegelsene mellom partiene kommer med en perfeksjonert flyt. I den grad at man glemmer, eller i det minste stilltiende aksepterer, de urealistiske stegene som tas i plottet for å få den utrolige historien i gang og fremover. Her er biljakter, eksplosjoner, skuddvekslinger og heseblesende jaktsekvenser til fots – skutt «Tony Scott style», men aldri irriterende frenetisk, insisterende eller som en gimmick. Det er for all del en actiondrevet, og til viss grad estetikkdrevet, film. Men det intrikate «storebror ser deg»-bakteppet er mixet inn med friskhet, og selv om deler av tematikkbehandlingen og teknologien som fremheves kan føles tidstypisk for sent 90-tall, er det aldri sånn at «Enemy of the State» fremstår som datert og irrelevant. Snarere tvert i mot, både fordi substansen bak underholdningen reelt sett er like relevant, og fordi god filmskapelse jo er en tidløs kvalitet.

Will Smith gjør også en av sine bedre prestasjoner. Ikke ulikt hvordan Alfred Hitchcock gjerne hentet inn Hollywood-stjerner for å figurere «den alminnelige mannen» vi skal sympatisere med når de utsettes for urett, blir det et lignende premiss for valget av Smith. I rollen som advokat, men også kjærlig familiefar introdusert med vennligsinnet humor og god moral, havner han likevel som skyteskive for mektige samfunnskrefter, naturligvis fullstendig uvitende og uskyldig. Hans sympatiske kamp for å komme ut av dette, finne sannheten og skape rettferdighet, blir filmens mest engasjerende kraft. På et sent tidspunkt trekkes også Gene Hackman inn i historiefortellingen, for å bringe filmen over i et nytt spor akkurat når den har behov for det. Dynamikken mellom Smith og Hackman er strålende, som Will Smith hadde med tilsvarende eldre karakterskuespiller i Tommy Lee Jones på «Men in Black». Hackmans figur er som dratt ut av den skeptiske paraoniastemningen fra 70-tallet. Han er isolert sett en grunn figur i fortellingen her, skjøvet inn for å fungere funksjonelt for hovedpersonen å komme seg videre. Men bare det å se Hackmans stødighet her, er en fryd.

Med Hackman skapes også en fornøyelig bro fra 70-tallets paranoiathrillere til et typisk Bruckheimer/Scott-underholdningseksplosivt perspekt, en link som naturligvis er brolagt av elementer fra Francis Ford Coppolas mesterlige overvåkningsthriller «The Conversation» fra 1974 med nettopp Hackman i hovedrollen. Selv om Coppola på mange måter hadde en diametralt motsatt vei inn i thrillerspråket, er det en finurlig mix det er umulig å se forbi.

Foruten Will Smith og Gene Hackman er «Enemy of the State» generelt sterkt og tydelig besatt; fra Jon Voight som personfiserer storebroren som ser deg, den mektige NSA-representanten som trekker i trådene, hvis handlinger utføres av undersåtter som er funksjonelt castet etter utseende. Det er sjeldent tvil om troverdigheten til skuespillere som Jake Busey, Scott Caan og Barry Pepper som badguyens disipler. Her skal de sleipe også se sleipe ut. Subtilitet er ikke Scott eller Bruckheimers favorittgren.

Subtil er heller ikke filmens idé og agenda knyttet til overvåkning, men om «Enemy of the State» er politisk, er den lite insisterende. Derimot insisterer den på å være helstøpt, kvalifisert underholdning i mer enn to timer. Filmens driv er skapt i samarbeid med Chris Lebenzon som Scotts foretrukne klipper, tilstedeværende fra ikoniske «Top Gun» og frem til den forrykende «Unstoppable». (Innimellom har han manøvrert mellom Tim Burton-prosjekter og 90-tallets største actionfilmer fra Bruckheimer med «The Rock» og «Con Air» på skrytelisten). Her virker Scott og Lebenzon kanskje på sitt beste, hvor den såkalte «MTV-redigeringsstilen» vel aldri passet bedre enn i nettopp denne historiefortellingens teknologiunivers.

Opplagt er ikke «Enemy of the State» em feilfri film, men udiskutabelt et actionthriller-høydepunkt fra 90-tallet, som en bonus tematiserte virkningene av et overvåkningsstyrt samfunn før det unisont var etablert på agendaen.