Jeg kan ikke huske om «Lake Placid» kom på norske kinoer, men tror det. Jeg så den uansett på video (VHS) og hadde en storartet filmopplevelse. På tross av, eller kanskje også fordi, den så umiddelbart ble slaktet av «det etablerte». Forventningene var lave, mens verdien av den subjektive filmopplevelsen var høy. Men hva med varigheten? Hvordan holder en film som «Lake Placid» seg nær 25 år senere?
Overraskende godt!
På papiret ble «Lake Placid» skapt av David E. Kelley, tv-serieskaperen og manusforfatteren som stod bak 90-tallssuksesser som «Chicago Hope» og «Ally McBeal». Og det var på kokepunktet av denne hete tv-karrieren at han fikk mulighet til samtidig å realisere filmprosjektet som var skrekk-komedien «Lake Placid».
Settingen er et tilsynelatende idyllisk og fredelig vann i et øde Maine-landskap med uberørt villmark rundt. Men kan det faktisk finnes et stort vesen under overflaten i innsjøen Black Lake? Ja, kan det til og med være snakk om en gigantisk menneskespisende krokodille? Absolutt!
Til denne innsjøen ankommer et forskningsteam samt en lokal sheriff for å finne ut av hva som foregår. Blant disse finner vi Bridget Fonda, Oliver Platt, Brandan Gleeson og Bill Pullmann. Det er lite feil med castingen her.
Fordi «Lake Placid» altså er en skrekkfilm i den amerikanske utkanten i og rundt en innsjø, må det ha føltes logisk at David E. Kelleys materiale skulle bli realisert – som i regissert – av Steve Miner som kom til prosjektet med både del 2 og 3 av «Friday the 13th»-franchisen på referanselisten som regissør. Hans forrige film rett forut for «Lake Placid» var heller ikke irrelevant, i den ikke helt dumme «Halloween H20: 20 Years Later», selv om den rekken likevel ikke helt la opp til «Lake Placid» som er en lettbeint og campy skrekk-komedie. For dette er verken spesielt sleazy, mørkt eller særlig skremmende. Den prøver heller ikke nevneverdig på det. I fokus er en gjennomført idé om å skape et vittig univers krydret med skjeve karaktertegninger gestaltet av skuespillere som er med på leken, og 90-tallstypiske one-linere for å dra humoren avvæpnende ut av enhver situasjon. Derfor blir det også umulig å ta filmen på alvor, noe man selvsagt heller ikke skal. Det siste blir aller tydeligst når en eldre enke med bolig grensende til innsjøen blir koblet på historien, og som får en veldig sentral rolle helt mot slutten, sammen med ei ku hengende under et helikopter for å lokke krokodillen opp av vannet. Det er like billig som det er originalt eller uventet, men viktigst helt i tråd med den konsistente tonen som David E. Kelley og Steve Miner har valgt for filmen.
I retrospekt lar jeg meg også imponere litt over spesialeffektene, som jo er til stede for å iscenesette den gigantiske krokodillen som tidlig viser seg å være den menneskedrepende trusselen under vannflaten. Til å være en antatt sparsommelig budsjettert b-filmaktig produksjon for nesten 25 år siden, er produksjonsstandarden nesten oppsiktsvekkende god.
«Lake Placid» er altså fortsatt en ukomplisert og småmorsom skrekkfilm, men kunne vært enda mer spennende om den tillot seg enda et par avstikkere fra den klart formulariske historiefortellingen. Både for det rent filmatiske, og vurdert som horror, er den definitivt litt uspennende å se på. Men det er så lett å ha det gøy underveis her, særlig fordi alle om bord virker å være så inneforstått med hva de er med på. Og da blir «Lake Placid» fremdeles til en fornøyelig halvannen time foran skjermen. Et ganske stort antall oppfølgere utover 2000-tallet vitner også om at ganske mange tross alt har satt pris på «Lake Placid» som både film og konsept.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar