«Perfect Days» (2023)

«Perfect Days» er den tyske filmskaperen Wim Wenders varme kjærlighetsbrev til livets minimalistiske skjønnhet. Wenders vil at vi skal åpne øynene for det vakre og betydningsfulle som er rundt oss til enhver tid. 

Hirayamas liv fylles mest av hverdagslige rutiner. Innimellom og gjerne uanmeldt blir de derimot brutt av krefter som er utenfor ham selv. Noen ganger fører bruddene, når de enten er tilstrekkelig fundamentale eller på annet vis medfører en dyp emosjonell respons, til mulighet for varige endringer i livsmønsteret. Eller i det minste til nye erkjennelser.

De fleste av oss har liv preget av rutiner. Vi gjør mye av det samme hver dag, om enn ikke like uttalt og perfeksjonert som hva Hirayama demonstrerer. Han bor, jobber, lever og snakker enkelt. I en liten og sliten leilighet får han dekket de basale behovene. På gulvet i stua har han en madrass midt på gulvet, en bordlampe som står ved siden av madrassen, og en lav hylle med kassetter langs veggen. Og en kassettspiller. Det siste har han også i varebilen; den han bruker til og fra jobben som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Med kamera studerer Wenders detaljene fra morgenstellet; fra bilnøklene som plukkes opp fra hyllen, den samme drikken som kjøpes hver morgen på automaten utenfor leiligheten før bilen startes opp, og til slutt den kassettavspilte musikken. Det er The Rolling Stones, The Kinks og Van Morrison. Og Lou Reed, naturligvis (derav filmens tittel).

Hirayamas vei er mot offentlige toaletter på ulike destinasjoner rundt i Tokyo. Det er utelukkende arkitektoniske, stilfulle og renslige fasiliteter. Vi er tross alt i Japan, og Hirayama bidrar til den gjengse kulturforståelsen via en ekstraordinær innsats for å bevare inntrykket. Innsatsen og arbeidsmoralen er upåklagelig. Hirayama legger ære i, men trives også med, å utføre arbeidsoppgavene til perfeksjon. Ingen utenforstående forstår hvordan han kan like jobben. Helt sikre kan heller ingen være på at han faktisk trives med jobben, fordi Hirayama knapt snakker. Han verdsetter åpenlyst stillhet, noe som særlig blir en kontrastfylt egenskap i møte med en yngre og særdeles pratsom kollega som tilhører «en annen verden» enn hans. Vi forstår imidlertid at Hirayama har funnet mening i livet dels via renholdsarbeidet. Men vi ser samtidig et annet nivå av tilfredshet i ansiktet hans når han i de små øyeblikk tillater seg å løfte blikket for å nyte naturen rundt ham selv.

Det er ellers få gjester i Hirayamas liv. Men det finnes noen, og det virker som det er litt flere enn vanlig gjennom de dagene vi får følge ham. Det er den yngre og mindre dedikerte kollegaen som vasker toalettet umotivert med én hånd, mens blikket er rettet mot smarttelefonen som holdes i den andre. Det er kvinnen som serverer ham på restauranten der han er stamkunde. Og det er ikke minst niesen som på et tidspunkt melder sin uventede ankomst, og som krever å få være med ham på jobb. Særlig skal det siste vise seg å markere et brudd i den monotone hverdagen som fører Hirayama videre.  Et annet markert vendepunkt inntreffer når hans foretrukne restaurant må stenge dørene. Hva gjør Hirayama når sentrale stolper i det rutinepregede livet faller bort? Hvor stødig står han da?

«Perfect Days» er ikke første gang den tyske filmskaperen Wim Wenders besøker Tokyo med kamera. Hans blikk mot Tokyo i dokumentarfilmen «Tokyo-Ga» tegnet allerede på 1980-tallet unike bilder av virkelighetens magi med enkle virkemidler fra gata i den japanske hovedstaden. I fiksjonsverket «Perfect Days» er virkemidlene igjen enkle, noe de som oftest har vært for den tyske filmkunstneren. Selv bak den jordnære og utpreget menneskelige skildringen, er det umulig å se forbi betydningen av Tokyo som lokasjon. Det slår meg noen ganger med Wenders’ filmer at de har en ro og takknemlighet over seg, men at han i høyeste grad også er opptatt av estetikk. Kanskje ikke rart at han tiltrekkes av den japanske kulturen preget av vennlighet og renhet. Mer spesifikt viser han her frem en slags japansk toalettkultur, noe som fører ham til arkitektonisk vakre bygg rundt om i bybildet som uttrykk både for en kulturell service-innstilling og estetisk sans. Det er en beundring i kameraets blikk mot disse toalettene, og den samme beundringen ses enda mer når fokuset rettes mot renholdsarbeideren, Hirayama, som kjærlighetsfullt tar ansvar for toalettbygningenes ve og vel. Fordi han legger innsats og ære i jobben han utfører, tar han gjennom det også ansvar for eget ve og vel. Likevel aner vi altså at den stille hovedpersonen sannsynligvis bærer på erfaringer som er mindre gode.

«Perfect Days» er skutt og presentert i 1.33:1-format. Den smale innrammingen har den doble effekt at det både forsterker nærheten til «virkeligheten», men også fører bevisstheten vår mot en form for nostalgi. Det siste blir også en gjennomgående identitetsmarkør for filmen. Selv om Wenders har plassert historien til nåtiden og den hypermoderne metropolen Tokyo, gir han hovedpersonen et perspektiv av ro og lengsel som samtidig fører oss tilbake i tid. Til en tid da musikken vi hørte kunne komme analogt fra kassettspiller, enten hjemme eller i bilen. Det virker å være den tiden Hirayama kjenner best, føler seg trygg i og derfor klamrer seg til for nettopp å finne den roen han trenger for å leve et så godt liv som mulig. 

Koji Yakusho spiller Hirayama med uttrykksfullt ansikt, men det mest iøynefallende for alle rundt ham er likevel hvor stille han er. Han sier knapt et ord. Men hva tenker han egentlig? Hva han har opplevd, og hvorfor er han der han er i livet? Hans omfavnelse av hverdagen kan forstås som en selvpålagt konsentrasjon om arbeidsoppgaver for å stenge vonde tanker ute. Vi ser at endringene han opplever, de ytre faktorene, kan forsterke sinnstilstanden til det bedre, som når han sanselig nyter hvordan vinden puster bladene på trærne til bevegelse. Men vi ser også spor av ytre påvirkning som skaper uro og tilløp til redsel. Vi får innblikk i noen få drømmende sekvenser, i svart og hvitt, som hint om en fortid preget av annet enn den harmonien som han nå tilsynelatende har funnet for seg selv. Selv om vi innser at mye i Hirayamas liv og fortid holdes på avstand fra oss, kjennes det aldri som hans evne til å sette pris på hverdagens mange øyeblikk egentlig handler om å rømme bort fra noe. Snarere handler det om å søke mot noe.

Kanskje er Hirayama aldrende, og det han omgir seg med er heller ikke nytt. Verken leiligheten, redskapene eller bilen har et moderne preg. Men det fungerer. Det fungerer fordi han viser omsorg for det, akkurat som han passer på seg selv. Han holder seg godt, men av funksjonalitet og ikke forfengelighet. Om det å fungere som menneske dels kan handle om å fjerne forstyrrelser eller distraksjoner, har Hirayama funnet en god vei og rytme for livet. Over ham og på avstand kan vi innimellom skimte det moderne og voldsomme bybildet, mens det han selv fokuserer på og håndterer er hverdagens jordnære oppgaver, på jobb og privat, i randsonen av samme urbane sentrum. Men det finnes flere verdener i samme verden, og den Hirayama velger å leve har elementer i seg som vi andre kanskje kan adoptere og overføre til egne liv.

Det er følbart at den 78 år gamle Wim Wenders øser av livsvisdom, men hvordan en film som «Perfect Days» oppleves og forstås vil helt sikkert variere stort. Uansett er det nærliggende å vurdere dette som sublim filmkunst, med en helt eksepsjonelt imponerende rolletolkning av Koji Yakusho, og en film som i hele 120 minimalistiske minutter evner å fange publikum fordi den er så ukomplisert vakker, tankevekkende og interessant hele veien. Og om du kan, se den på kino som gir rammen for fullstendig fokus.