Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.
I The American Soldier (1970) bruker Rainer Werner Fassbinder film noir-formen til å skildre et Tyskland uten moral, varme og sjel.
Jean Rollin forener romantikk og brutalitet i en gotisk tragedie om begjær, vennskap og forråtnelse. Og han gjør det på sin måte.
Mot slutten av karrieren og livet regisserte Luchino Visconti et lavmælt og nesten kammeraktig drama. Conversation Piece er mindre omtalt enn hans mest berømte filmer, men rommer noe av hans mest personlige filmskaping. I filmografien til Luchino Visconti finnes flere kanoniserte mesterverk som gjerne trekkes frem først: The Leopard, Rocco and His Brothers og Death... Fortsett lesing →
La Pointe Courte må kunne hevdes å være en kunstnerisk erklæring på høyde med de beste. Varda viser allerede en velartikulert evne til å forene blikket for det intime og det sosiale, det poetiske og det konkrete. Og i en blanding av modernistisk eleganse og jordnær nærhet, står filmen i retrospekt som et bemerkelsesverdig, alternativt utgangspunkt for noe nytt og frisk i europeisk filmhistorie.
I Impossible Object forlater John Frankenheimer den stramme amerikanske thrilleren til fordel for en sensuell og melankolsk europeisk modernisme. Filmen er en forførende kjærlighetshistorie som altfor få har sett.
I The Last Wave møtes rasjonalitet og mystikk, by og urtid, drøm og virkelighet. Det gir en hypnotisk filmopplevelse av den typen som bekrefter Peter Weirs posisjon blant Australias mest fremtredende og originale filmskapere.
The Servant (1963) er en elegant og uhyggelig utforsking av makt, avhengighet og identitet. Gjennom Harold Pinters sylskarpe manus og Joseph Loseys utsøkte filmspråk, legger filmen seg i et mesterverksnivå som krysser britisk nybølge med fransk modernisme.
Med Hannibal forlater Ridley Scott den psykologiske tilbakeholdenheten fra The Silence of the Lambsog skaper i stedet en barokk, grotesk og visuelt overdådig thrilleropera. Resultatet er en ambisiøs oppfølger som vinner særpreg, men taper psykologisk nerve.
Atom Egoyan legger igjen tydelige spor av kommende særegenheter i det eksperimentelle, men samtidig klart representative debutverket Next of Kin fra 1984.
speilet.net 