Med et norsk blikk gir åpningsbildet assosiasjoner som selvsagt ligger fjernt fra hva slags film Sympathy for the Underdog er. Men det er nesten umulig ikke å mumle Olsenbanden når filmens hovedperson rusler ut av fengselsporten med hatt og koffert etter å ha sonet en lengre straff...
Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.
Henri-Georges Clouzot var passert 60 år da han lanserte "Woman in Chains" i 1968, og leverte et verk ingen kunne forutse fra den franske veteranen. Det er eksperimentelt, dristig og visuelt eksplosivt – og dessverre hans siste film som regissør.
Franco Nero spiller en mann fanget i et fengsel som speiler et helt lands maktmisbruk – i et filmuttrykk som gir et skarpt og aktuelt blikk på et system uten rettferdighet.
En gruppe amerikanske nasjonalgardister på treningsøvelse går seg vill i en ufremkommelig sump i Louisiana. Her stjeler de kanoer fra lokale cajun-legere, skyter med løsammunisjon, før ting eskalerer etter en banal misforståelse til en dødelig kamp for overlevelse.
En rørlegger som ikke vil dra. Det er et banalt premiss, og Peter Weir vet det. Men han vet også at ubehaget som kan vokse ut av noe så hverdagslig sjelden trenger mye hjelp for å virke ekte.
Gregg Arakis debutfilm er pulserende, rå og kompromissløs fra første bilde. En alternativ og queer Bonnie & Clyde som kolliderer heftig med Thelma & Louise, drysset med 90-tallskrydder av Tarantino og en sprut av Bret Easton Ellis – og likevel hundre prosent sitt eget særegne univers.
Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.
Chloe av Atom Egoyan balanserer urolig mellom thrillerens konvensjoner og auteurens egne mørke drivkrefter. Filmen både forfølger og forhandler med sitt eget begjær.
Er det lov å antyde at The Collector på et visst nivå kanskje ryddet stien for selveste The Silence of the Lambs? William Wylers klaustrofobiske psykologthriller er et mesterstykke i tilbakeholdt spenning, med Terrence Stamp i en av tiårets mest uhyggelig karismatiske roller.
speilet.net 