«Saltburn» (2023)

«Saltburn» er en drøm av en film fra en drøm av en tid, like før smarttelefoner og sosiale medier snudde alt. Stedet er Oxford University. Tiden er 2006. Rammen er kampen for sosial tilhørighet, inklusiv klassetilhørighet – vi er tross alt i det konservative Storbritannia. Barry Keoghan er den nyankomne outsideren, Felix (Barry Keoghan), som andre ikke enser pusten til, i hvert fall er det ingen grunn til at den vakre «prinsen av skolen», Oliver (Jacob Elordi), skal gjøre det. Men et tilfeldig (?) møte mellom de to, på grunn av et punktert sykkeldekk, endrer på alt. Plutselig innvies Felix av Oliver til en del av hierarkiet han var fremmed for. Derfra får både Felix og filmskaper Emerald Fennell anledning til å bade i den eksessive nye virkeligheten som hviler tiltrekkende og mystisk foran øynene.

Og «Saltburn» handler virkelig mye nettopp om å gjøre hva som hviler foran øynene til noe som glitrer av eksklusivitet og luksus. Veldig snart har Olivers ekspress-klassereise ført ham til innsiden av den prangende og styrtrike Catton-filmen, og inn i deres landlige gods. Med måpende blikk samler han inntrykk av en familie som er alt annet enn lik ham selv, men på en annen side også veldig lik, og uansett med en magnetisme med noenlunde lik vekt av vemmelse og fascinerende tiltrekning. Barry Keoghan som Felix skildres som en romantisert skikkelse der han vandrer gjennom de vanligvis uoppnåelige omgivelsene som nå er leietaker i, hvor prisen han må betale er spillereglene som settes av klassen over ham. Som publikum er det mulig å forstå besettelsen i møte med de mektige omgivelsene som dikterer den emosjonelle responsen og overvelder ham. Men gjør det ham blind? Og hva ligger egentlig i relasjonen mellom Felix og Oliver, mellom de lengtende blikkene?

Pulsen i «Saltburn» slår lenge for de uklare intensjonene, som gir næring for en mystikk som kan kobles til både en substansiell og underholdende/overfladisk dimensjon. Pulsslagene handler også om underliggende begjær og seksualitet; det siste er en drift filmen kontinuerlig har nærkontakt med, men som overhodet ikke har en så grafisk-eksplisitt tilstedeværelse som avisoverskrifter har antydet. Derimot har filmen absolutt en tone som kommer av at Fennell bevisst spiller på tangenter av fetisjering og overdrivelse, fordi hun ønsker å vikle oss inn i et fiksjonsunivers med ulike strømninger og forventninger knyttet til sjanger. Dels gjør overdrivelsene «Saltburn» til en mørk komedie/satire på den rike overklassens bekostning (Ikke ulikt som eksempelvis Ruben Östlunds «Triangle of Sadness» som et nyere eksempel), mens filmen delvis også vender seg mot et thriller-landskap i både underliggende stemning og plottretning. Men til slutt er «Saltburn» aller mest seg selv lik, som en pop-film med enorm appetitt der veldig mye er konsentrert omkring en stilistisk utforskning av hva øyet begjærer.

Samtidig virker det nøye kalkulert eksakt hva vi får tilgang til å se. «Saltburn» har flere lag av manipulasjon. Det er mange rom i det enorme herskapshuset vi aldri får innsyn i. Det samme gjelder for Felix. Mens overklassen i historien styrer hans tilgang, sørger filmskaperen selv for å gi oss som publikum enda mer begrenset innblikk i hva som faktisk foregår. Vi holdes på utsiden, kanskje nettopp fordi klassen vi studerer er avhengig av å opprettholde fasaden. Når vi likevel får innblikk i den private delen av livene deres, som når de ligger henslengt foran en tv som viser «Superbad», føles det som vi smugkikker gjennom et nøkkelhull og ser det vi ikke skal se: At de er som oss andre. Men filmen handler altså mest om at de virkelig ikke er som oss andre, og at en viss perversjon alltid er tett på, bare man skraper litt borti hvordan de velger å presentere seg.

Filmens perspektiv tilhører Felix, som vi er ment å identifisere oss med en outsider, en fra fellesskapet på utsiden som får en sjelden vei inn bak fasaden i den privilegerte overklassen. Men igjen handler altså «Saltburn» om manipulasjon, for egentlig vet vi også lite om hvor Felix kommer fra. Det er likevel hans besettelse vi blir en del av, uten egentlig å få forklart eller dermed være i full stand til å forstå ham. Det er den magnetiske dragningen fra Olivers rikdom til Felix’ fattigdom, og vice versa, som er historiefortellingens tydeligste drivkraft. Det kan handle om ulike psykologiske mekanismer, enten ren besettelse som styrt av seksuell tiltrekning, misunnelse eller genuin nysgjerrighet for hva personen i hierarkiets motsatte ende representerer. Uansett er filmens fetisjistiske tolkning av klassekampen i dirrende sentrum, hvor Oliver bruker sex som verktøy på ulike måter i møter der han vil oppnå noe. Gjennom seksualitet opprettholdes maktstrukturen, men den kan også falle sammen. For Felix ser vi et voldsomt dominerende seksuelt begjær mot Oliver som kan være en blanding av overfladisk kåtskap og grenseløs tiltrekning til status og klasse som er blitt personifisert med noe mannlig og vakkert. Her er filmen på sitt aller mest fetisjerende, som når Felix i smug kikker på Oliver som onanerer i badekaret, før han etterpå krabber oppi for å slikke i seg restene av kroppsvæskene hans.

Man innser også ganske snart at mye av verdien i «Saltburn» som, hvis vi skal være helt ærlig, handler om estetikken og mise-en-scène, hvor Fennell demonstrerer total kontroll på hva hun vil. Men hun har også evnen til å holde tilbake, som når vi egentlig får ganske lite innsyn i omfanget av det dekadente herskapshuset. Filmen blir aldri påfallende monoton eller ensporet, nettopp fordi både historie og form har en dynamisk slagside. Innimellom er det stemningsskapende i mer langsomme strekk, hvor det særlig er sakte panoreringer og iscenesettelser fra utsiden med en vibe egnet for assosiasjoner til Luca Guadagnino. Ja, det er selv spor av kledelig finesse som i øyeblikk fikk meg til å tenke på Sofia Coppola. Med andre ord er ikke «Saltburn» bare oppjaget og opptatt av overflateestetikk gjennom fancy redigering på vei mot sjokkscener. Selv om den mest opplagte referansen å slenge ut er Barry Levinson og særlig serie(mester)verket «Euphoria», er det en positiv attest ment for å understreke at vi har å gjøre med en ekstremt filmatisk orientert visjon for å underbygge en underholdende historiefortelling. Det er i seg selv beundringsverdig, særlig når komposisjonen er såpass vellykket – både i kraften av bildene og en artikulert helhet skapt i form av en velutviklet audiovisuell sans.

Emerald Fennell skapte store overskrifter med spillefilmdebuten «Promsing Young Woman», som både ble bredt anerkjent, men også møtt med anklager om å være en hul fabel gjennomsyret av plattheter og estetiserende vold. De tabloide sjokkoverskriftene i forkant av «Saltburn» kunne signalisere økt tempo ned samme spor, noe som både virker sant og usant. Usant fordi filmen er betydelig mildere enn bruddstykkbaserte presentasjoner tilsier, men sant fordi «Saltburn» likevel er enda mer kompromissløs, dog også mer fullendt og innholdsrik både formmessig og som konsept enn tilfellet «Promising Young Woman».

«Saltburn» speiler nåtiden gjennom blikket fra en fersk fortid som allerede er utgått på dato. Aldri har vi mennesker vært mer (sykelig) opptatt av å følge andre, å se på og fetisjere bilder og videoklipp som viser en iscenesatt virkelighet ulik vår egen. Ofte er de som begjæres fra en høyere klasse, styrtrike og/eller berømte. «Saltburn» gir refleksjoner av det ved å sette et speil opp mot det pre-sosiale-året 2006 med skildring av besettelse og tilsvarende fantasi som uttrykkes i fysiske møter. Om en hovedperson som er villig til å ofre hele seg for å oppnå og kjenne på kroppen en egentlig uoppnåelig, men samtidig uimotståelig alternativ virkelighet. Som hovedperson er Barry Keoghan perfekt castet med ansikt skapt for å bære denne typen av et modernitetsfordervet, dysfunksjonelt sinn i filmverk som søker mot det idiosynkratiske, som han beriket Yorgos Lanthimos’ allerede mesterlige «The Killing of a Sacred Deer» med, slik han også gjør for Emerald Fennell i «Saltburn». Begge filmene handler dels om å pirke ubehagsfremkallende borti en virkelighet vi kan gjenkjenne både som nær, men samtidig semi-fremmed. Keoghan er effektiv i rollen som lett kan måles til å ha noen Tim Ripley-lignende kvaliteter med assosiasjoner til Alain Delon i «Purple Noon» og Matt Damon i «The Talented Mr. Ripley». Heldigvis matches Keoghans dyktighet av australskfødte Jacob Elordi i rollen som Oliver, som passende nok er hentet rett ut fra et lignende univers i «Euphoria» (og som senere har vært så strålende som Elvis Presley i Sofia Coppolas «Priscilla»).

Det filmfotografiske bidraget fra Linus Sandgren lener seg ofte lengselsfullt mot både Keoghan og Elordi med noe av samme besettende kraft som de to karakterene åpenbart har for hverandre. Videre er Sandgrens bilder av denne gjennomsyrende besettelsen presset inn i det kvadratisk-lignende 1.33:1-formatet som erobrer dramaet som noe lukket, gammelt og kvelende. I farger og kontrast åpner «Saltburn» seg mot det friere og mer dynamiske. På dagtid og i den grønne hagen utenfor herskapshuset, kan bildene være varme og romantiske, mens kveldene og nettene har en kontrastfylt stemning av skrekk. Visuelt fremstår det som noe som er perfekt uperfekt. De samme innstillingene gjennom digital film kunne gjort dette langt mer uinteressant å se på, mens uttrykket skapt av 35 mm film tilfører tekstur, følelse og dybde som gjør den mer sanselig og direkte, og ditto mindre kunstig, flat og fremmedgjørende på feil måte. Samtidig er det mye inspirert eller oppfinnsom teknikk involvert, noe som gjør filmen kontinuerlig spennende å følge, hvor det blant annet er enkelt å bli forført av suspense-skapende vinklinger som tidvis etter Alfred Hitchcock eller enda mer Brian De Palma-lignende noter plasserer oss side om side med den som til enhver tid er voyeuren (kikkeren) i scenene.

Den (subjektivt) opplagte konklusjonen er altså at «Saltburn» både er mystisk, interessant og vakker. Aldri på tradisjonelle måter, men fordi den har så mye iboende vilje, visjon og cinematisk styrke som med lyd og bilder forfører. Fennell lykkes i å manøvrere seg lekent og tilfredsstillende gjennom de hindrene hun modig selv har satt opp, og mens hun svever over i slow-motion kan det muligens i brøkdelen av et sekund virke selvbevisst og forfengelig. Men hun lander stødig på beina, og gjør det med en film som heller aldri er ment som jordnær. Kanskje er den til og med er en anelse tilsiktet pretensiøs, der den skamløst og selvgod pøser på med alt som er søtt, salt og syrlig for å gi oss den eksplosjonen av smaker som finnes inni «Saltburn».