Gjensynet: «Breakdown» (1997)

I retrospekt er det blitt åpenlyst at 90-årene var det virkelig gylne tiåret for thrillersjangeren. Jeg var da i tenårene og stort sett på kino én gang i uka for å se en ny film, og ofte var det en Hollywood-thriller som stod på programmet. Og med et såpass friskt lanseringsvolum var det heller ikke slik at hver film nødvendigvis kom som en definert storfilm – det var snarere en kontinuerlig strøm av mellomstore thrillere som seilte innom det store lerretet for noen uker. Mot slutten av 90-tallet var «Breakdown» kanskje én i mengden, men det var også én av de beste. Det var den type film du gikk på kino for å se uten egentlig å vite hva du gikk til, før du halvannen time etterpå gikk smilende ut av kinomørket.

Man kan beskrive det som en «road-thriller». Regien er ved Jonathan Mostow som aldri fikk noen stor karriere, selv om han tre år etter «Breakdown» leverte en annen intens thriller i «U-571» der spenningen ble flyttet fra veien til under vann og inn i en ubåt. Men «Breakdown» leder oss altså ut på veien, og det gjøres via Kurt Russell som spiller hovedpersonen Jeff. Sammen med kona Amy (Kathleen Quinlan) er de på vei fra Boston til San Diego da bilen bryter sammen i det øde landskapet. Etter hvert stanser en lastebil, og Amy blir med sjåføren videre for å skaffe hjelp mens Jeff blir værende ved bilen. Men Amy kommer aldri tilbake, og når Jeff kommer seg til nærmeste bensinstasjon der Amy skulle stanse for å ringe etter hjelp, er det ingen der som har sett henne. Hva har skjedd?

Det Mostow med renhet leverer i særlig første halvdel av «Breakdown» er et så skinnende, kirurgisk presist thrillerspråk som virker overhodet mulig. Da er det ikke bare den Bernard Herrmann-aktige musikken fra komponist Basil Poledouris som vekker fordelaktige assosiasjoner til Alfred Hitchcock. Det er en åpning med en presentasjon av et premiss som også kan føre tankene til det nederlandske thriller-mesterverket «Spoorloos» fra 80-tallet. Ikke dermed sagt at «Breakdown» er på samme nivå, ei heller egentlig beveger seg i samme mørke, psykologiske retning. Etter hvert blir det mer klart at «Breakdown» åpnes opp til å bli en mer actionorientert thriller i andre akt, og en fysisk action/thriller omslynget av bilmekanikk som presser inn gassen og lukter svidd som Steven Spielbergs «Duel». Til slutt blir tematikken og det moralske ankeret her også delvis festet på lignende grunn som ikoniske «The Hitcher» fra 80-tallet, en film som ga samme enkle advarsel som følges opp her: Du skal ikke haike. 

Spesielt er første halvdel av «Breakdown» nesten rystende sterk i skapelsen av et genuint spennende premiss som løses med sjelden form for intensitet, nerve og gåtefullhet. Kurt Russell gjør en av sine bedre tolkninger i en rollefigur som er hakket mer sårbar enn vi typisk hadde sett ham i. Omringet av et ubebodd landskap som tilfører større lag av isolasjon, og en følelse av å stå opp mot en ukjent trussel som om den kommer fra naturen selv, er Kurt Russell som Jeff overlatt fullstendig til seg selv. Bildene kanaliserer et miljø som er konstant støvete med en tørrhet som plasseres over den allerede plagede Jeffs frustrasjon, fortapelse og hjelpeløshet. Han skildres som en vanlig mann i en uvanlig situasjon, hvor heltemotet hans kommer av sann desperasjon som krever at han tar ut alle sine menneskelige krefter. Han er ingen heroisk actionhelt i en sjangerfilm. Han vil bare finne og redde kona, noe han på et tidspunkt blir klar over kan koste hans eget liv.

Utover at Kurt Russell faktisk leverer en av sine bedre prestasjoner, er det umulig å skrive om «Breakdown» uten også å fremheve den undervurderte karakterskuespilleren fra så mange 1980- og 90-tallsfilmer, J. T. Walsh, som dessverre døde kort tid etter innspillingen. Walsh’ lastebilsjåfør-tolkning er enda en lysende kvalitet i «Breakdown». Som skuespiller forsvinner han inn i en karakter med nøyaktig de samme egenskapene og kvalitetene som filmen selv bærer på: Uforutsigbar, magnetgisk og mystisk. Hvem er han, og hva vil han?

«Breakdown» er i det hele tatt usedvanlig sterkt castet, inkludert de erketypiske og endimensjonale hillbilly-figurene som dukker opp i den veldige amerikanske, ørkenpregede utkantsettingen. På 90 minutter evner Mostow å bygge en effektiv spenningsdramaturgi omkring kombinasjon av to tredimensjonale karakterer fanget i en mystisk-filmatisk verden som aldri skriker av realisme, men som heller ikke trenger det for å fungere som den økonomisk/stramt fortalte thrilleren den er. «Breakdown» har nerve og den har originalitet, selv om siste del vipper innom mer forutsigbart farvann. I land kommer uansett «Breakdown» på en måte som altså gjør den til en av 90-tallets absolutt beste Hollywood-thrillere i sin mellomstore størrelse.