«The Skeleton of Mrs. Morales» (1960)

Originaltittel: «El esqueleto de la señora Morales«

Pablo Morales (Arturo de Cordova) er en kjærlig taksidermist som er gift med Gloria (Amparo Rivelles). Hun er en bitter og dypt religiøs kone som unngår fysisk kontakt med mannen og later som han mishandler henne. Det er mildt sagt et dødt, for ikke å si destruktivt, ekteskap. Hans drømmer om barn eller en promille hengivenhet fra kona virker uoppnåelig på det tidspunktet vi hives inn i det betente, men stille samlivet. Kona forteller at hun synes bare det lukter død av ham, men det vi lukter er altså snarere et dødt forhold. Selv om det kan virke som Pablo trass dette likevel har gjenværende snev av kjærlighet for kona, er det kjærligheten for eget arbeid og samholdet med hushjelperen og et knippe gode venner som holder han oppreist og gående. 

Gloria, altså kona, kan selv gå til det skritt å slå seg selv til blåmerker, bare for å fortelle omgivelsene at hun slår ham, mens hun like før også har gnidd kjemikalier under øynene for å fremkalle tårer som i falsk gråt. Det er en overdreven form for manipulasjon som gjør at vi raskt ser hele filmen i et satirisk lys. Og på det tidspunkt han kjøper et nytt kamera etter å ha spart i to år, hvorpå hun knuser det og skylder på ham, begynner selv den sindige taksidermisten å kjenne at begeret er i ferd med å bli fullt – og snart skal det renne over.

Før dét bruker filmskaper Rogelio A. Gonzalez rikelig med tid på å etablere og gjenta det dysfunksjonelle forholdet og konas manipulative oppførsel, i den grad at sympatien vår med sikkerhet overføres fullstendig til mannen for at den også skal kunne forbli der når han begår et mørkt hevndrap. Det er ingen særlig spoiler, fordi det tidlig er opplagt at fortellingen skal føre oss dit – filmens verdi ligger i reisen dit. Selv tittelen gir et pekepinn, for på et tidspunkt ender mannen med å dissekere kona for å vise frem skjelettet i eget butikkvindu som et trofé. 

Før det har vi sett Gloria bli behandlet som en helgen av en prest som bortimot daglig besøker henne, mens hun poserer som offer og undertrykt martyr med angivelige sykdommer hun ikke har for å få medlidenheten hun ikke fortjener. Det er et kynisk skuespill som er lett å gjennomskue, men som den religiøse institusjonen ser forbi. Det er umulig å se dette som annet enn hensynsløs harselering av den katolske kirkens hykleriske sider som altså personifiseres med den religiøse, puritanske Gloria hvis religiøse overbevisning har gjort henne totalt blind for ektefellens menneskelige kvaliteter som ligger bak hans litt mindre anstrengte katolske tro.

Manuset er skrevet av Luis Bunuels faste manusforfatter, Luis Alcoriza, fra hans meksikanske periode, og baserer seg på en historie skrevet av Arthus Machen – en walisisk forfatter som skrev historien med tittelen «The Islington Mystery» etter inspirasjon fra en sann historie om legen Hawley Harvey Crippen som tidlig på 1900-tallet myrdet sin egen kone. Politiet fant til slutt overkroppen begravd under murgulvet i kjelleren, mens hodet og skjelettet aldri ble funnet. Jeg har ikke lest Machens bok, men kan levende se for meg at den innehar en viss dose mørk britisk humor som altså har reist over halve kloden for å bli overført til film på meksikansk vis mer enn et halvt århundre senere. 

Det er morbid, mørk humor av beste sort. En vridd komedie av etsende humor. At det er kategorisert som en skrekkfilm betyr ikke at horror er en hovedingrediens. Det er det ikke, men undertone av skrekk er definitivt tilstedeværende som en tråd som slynger seg gjennom hele det mørke og absurde dramaet. Det er med eleganse at Gonzalez manøvrerer handlingen mot det makabre, der den sveiper innom et menneskelig-psykologisk dype der alt er mørkt, men der hele skildringen av denne menneskelige fordervelsen presenteres med den snedige og giftige humoren som våpen. 

Det kan være at inngangen til «The Skeleton of Mrs. Morales» er litt kronglete. Umiddelbart er det ikke opplagt «hva slags film» det er, og sannsynlig er en del av konteksten veldig kulturelt spesifikk som kan gjøre det utfordrende å fange eller forstå alle detaljer. Samtidig er det å «jobbe seg inn i hva filmen er» halve gevinsten i opplevelsen av å se den. I det minste er den filmatiske inngangen overhodet ikke uspennende: Det er originale kameravinkler, en bisarr historie, tidvis trollbindende fortellerstil – og – mektig skuespill i de ledende roller som svinger fra det storslåtte til å være overraskende rikt på nyanser når det kreves.

Videre er foto skarpt med nydelige lyskontraster som rammer inn en historie som er intenst fortalt og som bruker tiden like mye til billedlig historieformidling som den er dialogdrevet. Karakteristisk for filmen er også hvordan den, uten å gjøre noe vesentlig poeng av det, innimellom forvrenger lokasjonene og ansiktene som forsterker følelsen av forunderlighet og det uventede. 

«The Skeleton of Mrs. Morales» ligger fjernt fra de meksikanske skrekkfilmene av samme epoke som ofte handler om overnaturlige krefter og hadde en helt annen tone og mer direkte tilnærming til det å være rendyrket, klassisk horror. Dette er altså mer en bitende mørk komedie, men også en underholdende kriminalfilm om «det perfekte drapet» – men der «alle» byens borgere likevel virker hellig overbevist om at vår protagonist, taksidermisten, er skyldig. Likevel kan han kanskje slippe unna sin juridiske straff, men hva med den som kommer fra Gud? Tja, det vet bare gudene.