«En håndfull tid» (1989)

Det senker seg en ro over bildene i «En håndfull tid», og det er en type ro som utnyttes til å skape melankoli og poesi i en skildring av tidens natur. Det er en historie om kjærlighet og lengsel via minner og drømmer fra nåtid som blandes med fortid for å bli til noe tidløst.

Om første bekjentskap med «En håndfull tid» er fra filmplakaten, ser vi der gjengitt en elegant og nær malerisk avbildning av kjærligheten som er i filmens kraftsentrum. I dempede gråtoner ser vi en mann bakfra ute i vannet mens han bærer en naken kvinne. Plakaten henter naturligvis bildet ut fra en sentral scene i filmen, som kanskje viser den på sitt aller vakreste, men som også fungerer som en representasjon for hele filmens visuelle stemning. Bildet uttrykker glede i form av kjærlighet som tilhører en annen tid, men som likevel ikke gjør det. For tiden er ikke nødvendigvis lineær, noe filmen kanskje litt for tydelig uttaler eksplisitt i en sekvens mot slutten (i en scene der filmens to engelskspråklige skuespillere, Nigel Hawthorne og Susannah York, trer inn i den norske naturen for å utbrodere over tidens gåte). Hendelser fra fortid, nåtid og fremtid kan foregå samtidig. Fjellene rundt har alltid vært de samme, og sett de samme kjærlighetsfulle handlingene som de ondskapsfulle overgrepene foregå på samme sted i en evig syklus som gjør tid som størrelse irrelevant i det store bildet.

«En håndfull tid» handler også om kjærlighet uttrykt som erotikk, men alt eller det meste fortelles gjennom subjektive og upålitelige minner som fremkommer mot livets slutt. Vi møter den aldrende Martin på aldershjemmet idet han drømmer, eller kanskje mer presist hallusinerer, over kona som døde da hun fødte sønnen deres for 50 år siden. Han kan høre stemmen hennes, og han kan snakke med henne, og blir irritert når de rundt ham forteller at hun er død. Den gamle mannens tid har allerede stanset før han selv er blitt innhentet av nettopp tiden. Når sønnen fyller 50 år, som sammenfaller med at det er 50 år siden hans elskede Anna døde under sønnens fødsel, blir et siste behov vekket i den aldrende mannen som tar ham ham med til en siste reise. Han skal tilbake til vestlandet, til det steder der han møtte og ble forelsket i Anna, og der hun døde på dagen for 50 år siden.

Det blir en reise mot vest like mye som en reise til en annen tid som beveger seg inn i en ny. Herfra vever filmen kontinuerlig fortiden inn i nåtiden. Det er lengsler skapt av lidenskap og kjærlighet til livet og aller mest til andre mennesker, men innveid i den samme tiden er også mørkere minner av menneskets iboende mørke. Det blir en film som ambisiøst dykker ned i hele livsløpet, om menneskets natur og historie, fra fødsler til død. Det handler om hva som gjør oss til mennesker. I kropp, i blod og i sjel.

Innimellom er «En håndfull tid» rent trolsk å se på. Uten å ta munnen for full, gir fotograf Philip Øgaard bilder av en natur som et poetisk underlag for historien. Men det er også en lavmælt form for poesi, der naturens våte og mystiske kvalitet presenteres med en grådempet pallett der det er mulig å få assosiasjoner til Tarkovsky. Samtidig er det visuelle uttrykket dynamisk for det tilfelle at historien forflyttes mellom tid og sted. For det er også flere uhyggelige biter i den håndfulle tiden, noe som særlig kommer til overflaten når Anna og Martin søker ly hos en familie i utkanten av sivilisasjonen. Den dødsdømte stemningen som ligger over disse scenene gir et mer uttalt skrekkfylt (og skrekkfilm-aktig) bidrag til helheten, samtidig som den overhengende tematiseringen av tidens mekanikk kommer klarest inn. Det er her at fødsler og død møtes, og det er herfra at filmen klippes inn mot historiefortellingens katalysator som er øyeblikket for 50 år siden da Martins sønn ble født og moren samtidig døde.

Det kan virke som «En håndfull tid» søker etter å favne om så mye og formidles som om den er basert på et større litterært verk. Likevel er det en stram og relativt kort film på like over halvannen time, og materialet er faktisk originalskrevet for film av Erik Borge. Det er et materiale som regissør Martin Asphaug har behandlet varsomt, presist og filmatisk spennende. Foran kamera er det i retrospekt interessant å se den lange rekken av kjente navn og ansikter i ulike roller, men aller sterkest er heldigvis ikke de mest kjente, men filmens mest essensielle: Nicolay Lange-Nielsen som den unge Martin og Camilla Strøm Henriksen (som senere er blitt filmregissør, se «Føniks») som Anna. Særlig er sistnevnte praktfull med glødende tilstedeværelse i sin første store filmrolle.

«En håndfull tid» er altså en hyllest til kjærligheten. Men det er også en sår og vemodig film om tidens uregjerlige løp, om menneskets sårbarhet og skjørhet, og i at livet selv aller mest handler om de menneskelige relasjonene – de gode og de vonde – som alltid vil gå i sirkel rundt tiden.