«Gategutter» (1949)

Arne Skouen var bare halvveis i 30-årene da han lanserte «Gategutter», som var basert på en roman han selv hadde skrevet ut fra egne opplevelser i barndommen. Filmen tar oss med tilbake til Oslos østkant på 1920-tallet, nærmere bestemt Rodeløkka. Det var en tid og et sted preget av fattigdom, arbeidsledighet og klassekamp. Med en lettantennelig eller høy temperatur på gateplan. Vi følger en gjeng av gategutter som i åpningen angriper en streikebryter som kjører en lastebil med kokos gjennom gata. Karsten (Tom Tellefsen) skader ved et uhell en av de andre guttene, Gotfred, i hånda med kniv under tumultene. Karsten og moren tar til seg Gotfred som kommer fra en oppløst familie, men gjestfriheten skaper også en endring i dynamikken i Karstens familie. Samtidig blir guttegjengens yngstemann – Sofus (Pål Bang Hansen) syndebukken som dras inn til politiet av kokoskjøreren med det lite flatterende kallenavnet «Styggen» (spilt av Jack Fjeldstad som skulle bli en gjenganger i Skouens filmer). I frykt for represalier, like mye som i respekt og tillit til de andre gateguttene, er det aldri noen tvil om at lille Sofus ikke kommer til å tyste på de andre. Lojaliteten mellom guttene står sterkt. De stiller opp for hverandre.

Skouens debutfilm handler om samhold og vennskap mellom guttene, men gjennom deres blikk tegner også filmen dystre og realistiske bilder av et bysamfunn som er hardt prøvet og der fremtidsutsiktene til de minste virker begrenset ut fra rammevilkårene de har. Det handler om å tjene penger til å få mat for å overleve. Det et distinkt gjenskinn av italiensk neorealisme i den rufsete eller autentiske gjengivelsen med en særlig eim av Vittorio De Sica. Historiefortellingen er simpel og presentasjonen inntar et realistisk perspektiv. Selv om det er dramatiske konflikter som driver handlingen, er likevel selve dramaturgien underordnet den kvaliteten filmen har i å plassere oss som tilskuere tett på en sosial virkelighet. Observasjonsevnen og skuespillet står helt sentralt, og heldigvis lykkes Skouen ofte i å sette opp og instruere de unge amatørskuespillerne til å fremstå med genuin troverdighet.

Bang Hansen, som selvfølgelig i voksen alder skulle bli en institusjon i norsk film både som filmskaper og senere kanskje enda mer som filmformidler, er god på en allerede særegen måte i rollen som Sofus. Imidlertid er det Tom Tellefsen som bærer dette i sin hovedrolle, og han gjør det med et utseende, en fremtoning og et uttrykk som gjør det nærliggende å tenke på ham som en som kunne ha utviklet seg til en filmstjerne av virkelig stort kaliber. Så sterk eller latent i ham ligger en bestemt karisma eller filmatisk tilstedeværelse. 

Filmens handling er tidfestet til 1924, som ikke er mer enn 25 år tilbake i tid fra da filmen ble skutt. 1924 var siste år da Oslo het Kristiania før navneskiftet til Oslo (Stortinget vedtok navneskiftet i 1924). Før det var Oslo en bydel i Kristiania, den fattigste, i området som i dag er Gamlebyen. Filmens handling foregår på Rodeløkka som ligger innenfor bydel Gründerløkka, og som dels er karakterisert av gamle trehusbebyninger som nettopp er synlig i bildene av «Gategutter». I dette området forekom også gatekamper som følge av arbeidskonfliktene som preget mellomkrigstiden med flere streiker og konflikter. Det er denne virkeligheten vi får et miniatyrisk innblikk i fra de unges perspektiv, slik det så ut i Rodeløkka i Kristiania på vei til å bli Oslo i nettopp 1924. Den historiske grunnen for Skouens skildring er ikke uviktig, men det som føles viktigst i filmen er nettopp den mer nære skildringen av det menneskelige, av relasjonene og samholdet mellom guttene spesielt. Dette er filmen som fortelles fra deres perspektiv, som er skapt på selvbiografisk bakgrunn. Om gateguttene som kunne stjele kokos fra lastebilene som kjørte forbi trehusene i gata de bodde, men som blir mer alvor enn vanlig under en storstreik. Det er et sosialt-politisk bakteppe for en historie som er uendelig mye mer mikro enn makro, selv om stemningsrapporten fra Oslo øst av 20-tallet er en uløselig del av gateguttenes liv. 

Skouen regisserte «Gategutter» sammen med Ulf Greber, som senere gjorde seg mer bemerket som fotograf. Ikke bare står «Gategutter» stødig i seg selv som et viktig testament og en god 50-tallsfilm på norsk, men som debutverket til Arne Skouen – vår første auteur (?) – er den særlig interessant fordi den allerede har i seg mange av de ingrediensene (uttrykksmessig, men enda mer i tematisering) som Skouen skulle fortsette å krydre mye av egen smaksrike filmografi med. Og hans aller første, er fremdeles en av de mest essensielle i norsk filmhistorie.