«Klokker i måneskinn» (1964)

I 1958 gjorde Kåre Bergstrøm film av André Bjerkes «De dødes tjern». I 1964 vendte han tilbake til Bjerke som skrev manus til «Klokker i måneskinn» basert på hans egen bok, «Enhjøringen». Det er dermed også bakteppet for skapelsen av de to mest klassiske grøsserne i norsk filmhistorie, der sistnevnte ikke helt har kommet ut av skyggen til førstnevnte.

«Klokker i måneskinn» har klare likheter med oppsettet i «De dødes tjern», men den er strukturelt samtidig fundamentalt ulik fordi den bruker en setting av datidens nåtid til å gjenfortelle gamle historier. Det er fire menn som er samlet for å spille bridge, hvor samtalen raskt skifter spor mot det overnaturlige og mystiske. Rundt bordet sitter én forfatter, én direktør, én journalist og én vitenskapsmann. Betydningen av karakterens yrkesbakgrunn for å speile deres holdninger og åpenhet for nye ideer, ble også aktivt brukt i oppbygningen til mysteriene i «De dødes tjern». Fordi, hvis man har et yrke som fordrer rasjonelle vurderinger, er man mer programmert til å ha rasjonelle forklaringer i møte med det irrasjonelle, i motsetning til de som får lønn på konto gjennom mer kreative eller åndelige arbeidsoppgaver? I «Klokker i måneskinn» presenteres vi for tre ulike historier av det overnaturlige som blir fortalt av forfatteren, direktøren og journalisten – mens vitenskapsmannen rundt bridgebordet er den som skal dekonstruere eller analysere det som fortelles med rasjonell kraft. Men det er han som aldri kommer helt i mål.

Mer enn å dykke ned i skillelinjene mellom ulike menneskers oppfatninger av tilsynelatende overnaturlige hendelser, er «Klokker i måneskinn» først og fremst en stemningsfull presentasjon av spøkelsesaktige, klassisk funderte grøsser-scenarier i svart-hvitt. Det er masse spennende kontraster for øyet, men det er umulig å se forbi oppsettet som gir filmens episodiske egenskap. Det er en enkel rammefortelling om fire menn på én lokasjon samlet rundt et (bridge)bord. De er naturligvis menn, og de er alle utstyrt med iboende selvtillit og overbevisning på vegne av sitt grunnsyn, mens det de forteller hverandre – og oss – skal kaste lys over dragningene mellom det hverdagligse eller rasjonelle, og det drømmeaktige eller irrasjonelle. Men det er historiene i historien mer enn rammen som utkrystalliserer seg som mest spennende. Via den første historien blir vi trukket tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, hvor vi på en stor herregård presenteres for en middelaldersk svartebok og en usynlighetsdrikk – to ingredienser som fører til at kammerherrens hustru (spilt av Henny Moan) forsvinner sporløst under en gjemsellek. I den andre historien er vi i datidens samtid om en jente og en overnaturlig dukke ved navn Pukk, mens den tredje og siste historien (som fortelles av journalisten i bridge-kvartetten, spilt av Rolf Søder) handler om en sinnsforvirret maler.

Over det hele henger fullmånen for å forsterke det mystifiserende som Bjerke/Bergstrøm søker etter, men det er også en form for gammeldags mystikk som nok er blitt litt kvalt av tiden. Mer enn faktisk skremmende, er «Klokker i måneskinn» i dag imponerende i kraft av hvor elegant den ser ut. Det er lydkulissene fra Gunnar Sønstevold i samspill med det rent fotograferte, spesielt i iscenesettelsene av 1800-tallshistorien, men også i de de to andre segmentene, som reiser filmen opp i høyde som en fascinerende grøsser å beskue også i dag. Det handler om de stemningsfulle kvalitetene, om det kulturelt særnorske som blandes relativt virkningsfullt inn i en miks av universelle og tidløse filmatiske skrekkmotiver fra kunstens verden. 

Nesten like kjent og omtalt som selve filmen, er den trøblete produksjonsveien der det lå mange kvister i løypa for Kåre Bergstrøm. Sistnevnte hadde lenge før lansering levert inn en avskjedssøknad til Norsk Film A/S, filmens statlig-kommunale produksjonsselskap, der han lenge selv hadde vært ansatt. Bakgrunnen var en langvarig krangel som pågikk under innspillingen, særlig med produsent Otto Carlmar.

Viktigst for ettertiden er imidlertid det faktum at «Klokker i måneskinn» aldri fremstår som et verk preget av splid eller kompromisser, men snarere har en slående kraft av et helhetlig, klassisk detektiv-grøsserverk som virker full av detaljer og kvalitet. Det er kanskje ikke evigvarende som genuint spennende, men det er beviselig en seiglivet filmklassiker på høyde med det beste fra sin tid.