«Kjærlighetens kjøtere» (1995)

«Hvordan kan de sende opp en valp når jeg trenger en mann?»

Ordene tilhører Stellan Skarsgårds karakter, Randbæk, en tilsynelatende brysk stasjonssjef i en fangstkompani på Grønland, da han får øye på den nye arbeideren han har fått tilsendt fra Norge. Før dette har filmens innledning gjort oss kjent med den nyankomne, Henrik Larsen, fra hans tid på det norske fastlandet. Vi er i 1925, og i hovedstaden rundt tiden for navnskiftet fra Kristiania til Oslo. Det er Gard B. Eidsvold som spiller Henrik Larsen; en ung kunstnersjel med diktbok på innerlommen og med bankende følelser for kjæresten, Gertude (Camilla Martens). Men når hun ikke umiddelbart takker ja til hans ønske om giftemål, reiser han mot en helt ny virkelighet som venter ham i Øst-Grønland. Like mye som han er uviss om hva som møter ham der, er det uvisst og uavklart hvordan han igjen vil møte Gertrud når han skal reise tilbake til Oslo. Men med seg har han et brev, hvor hun har skrevet at kjærligheten deres skal være fri. Hvordan skal han forstå det?

Regissør Hans Petter Moland kom direkte fra det den veldig habile spillefilmdebuten «Secondløitnanten», men forflyttet seg historiemessig bakover i tid da han i sin såkalt «vanskelige andre film» gjorde «Kjærlighetens kjøtere» satt til 1920-årene. Molands to første filmverk forenes av å ha tydelige geografiske tyngdepunkt, men de kanaliserer begge sensibilitet bak et maskulint ytre. Det meste foregår på et værbitt Grønland, der filmen i virkeligheten ble spilt inn på Svalbard, men det er i mindre grad lokasjonen enn Molands filmatiske utnyttelse av den som blir dens tydelige signatur. Moland skrev selv manus, i samarbeid med svenske Lars Bill Lundholm, basert på en roman av danske Peter Tutein. Og det er både en historiefortelling som slår fra seg som intuitiv eller enkel, men samtidig eksplosiv og kompleks – også fordi den tar opp i seg elementer i form av konflikter og temaer som trekker dramaet i litt ulike retninger. Dels er det et dirrende og intenst kammerspill av et karakterdrama, en geografisk filmstudie, men også en fengslende psykologisk thriller med fragmenter av en eventyrfilm.

Det er for meg likevel to vesentlige grunner bak storheten i «Kjærlighetens kjøtere». Det er den filmatiske gjengivelsen av de fysiske områdene i samspill med det menneskelige dramaet, noe som klarest kommer gjennom i symbiosen av regi og ikke minst foto. Det siste i det som må ha vært et markant kunstnerisk samarbeid mellom Moland og fotograf Philip Øgaard. De gråtonede og tidvis blåfargede bildene av de mektige kulissene fra den voldsomme naturen, virker å være spisset av hva Øgaard tiåret i forveien fanget i deler av nydelige «En håndfull tid». Den andre overhengende kvaliteten, er skuespillerkunsten, som selvsagt heller ikke er løsrevet fra regi eller foto. Øgaard rammer inn noen taktile nærbilder av de tre mennene som er de sentrale skikkelsene foran kamera: Gard Eidsvold, Stellan Skarsgård og Bjørn Sundquist. Det er Eidsvold som er fisken på land, det vil si den kunstnerisk anlagte og praktisk uerfarne som har reist fra storbyen til værbitte Grønland. Der møter hans følsomme sjel en diametralt motsatt personlighet i Stellan Skarsgårds vulgære og smått diabolske karakter i Randbæk. Det oppstår ikke bare en umiddelbar friksjon, men en uunngåelig konflikt. I bildet er også en taus og grublende Bjørn Sundquist. Fordi han har så få replikker, blir han til den mest mystiske karakteren. Men om han ikke er verbal, har han fortsatt et arsenal av uttrykk som sier en hel del, samtidig som han er den av de tre vi ikke helt vet hvor vi har.

De tre personene, og personlighetene, blir drivkraften for en maktkamp som preges av den nådeløse naturen de er fanget i. Det er en tid og et sted som krever at menn er menn, men samtidig kommer det frem at menn også være ulike; at de først og fremst er mennesker. Av kjøtt og blod, men også av følelser. Og at de kan utvikles og påvirkes av både miljø og erfaringer. Filmens idé virker å plante både gode og onde krefter i karakterene, som om det er iboende i ethvert menneske, hvor de enten ligger latent eller hvor den ene siden har fått overtaket på den andre. Men alt er midlertidig, og ingen vet hvordan et menneske utvikles. Og hva er egentlig gode handlinger i en gitt situasjon, og er det alltid mulig å skjelne mellom det?

Molands film vekker både tanker og følelser, mens vi bevitner de menneskelige motpolenes krefter med uvanlig fysisk nærhet til Nordpolen. Fra det tidspunkt den tilsynelatende skjøre kunstnersjelen i Eidsvolds skikkelse konfronterer Randbæk (Skarsgård), er det som temperaturen over isen stiger. Randbæks maskulinitet trues når kunstneren er blitt varm. (Like etterpå ser vi en scene der Gard sliter med å få fyr i peisen, mens han altså ikke hadde noe problem med å få fyr på Skarsgård).

«Kjærlighetens kjøtere» dykker ned i mye, men den er også overraskende underholdende på overflaten til å være et slags kammerdrama. Men det handler igjen om skuespillernes kraftfulle tolkninger, ikke minst Stellan Skarsgård som dominerer i bildene og dessuten fungerer som en sitatmaskin av en vulgær mannsskikkelse. I en film som på så mange plan preges av å være ekstremt fysisk – både fordi den filmatisk jo er analogt skapt, og kommer med en følbar tilstedeværelse av frost, spytt og blod – er også realismen i skuespillet en nødvendig faktor for at resultatet er blitt så fengslende. «Kjærlighetens kjøtere» står seg beviselig blant det bedre som kom av norsk film på 90-tallet, og det anbefales sterkt å oppleve denne på nytt i en fantastisk blu-ray-utgivelse.