«Faneflukt» (1975)

Året før «Faneflukt» viste Arnljot Berg i 1974 vei med nydelige «Bobbys krig» – begge alternative og dempede okkupasjonsdramaer som kontrasterte de mer typiske heltemotorienterte eller spenningssøkende skildringene som hadde dominert den filmatiske gjengivelsen fra 2. verdenskrig. I regi av Eldar Einarson, hans debut som spillefilmregissør, er «Faneflukt» en lavmælt tilnærming til et krigsdrama der selve krigen mer fungerer som en kontekstuell ramme. Isteden snevres fokus mot en hverdagsskildring plassert i en urolig og uvanlig setting av tysk okkupasjon, men det er den nære relasjonen mellom to mennesker som settes under lupen.

Franz er en tysk underoffiser som blir forelsket i den norske jenta Liv som jobber på kjøkkenet i en leir et sted på Østlandet befolket av tyske soldater. Han blir betatt av henne ved første øyekast når hun serverer ham mat, mens hun sjarmeres av hans smilende vesen og gebrokne norsk han hevder å ha lært under et opphold på 8 måneder i Fredrikstad. Han forteller henne blant annet at hun er så ren, noe hun ikke helt forstår, men både vi og henne forstår likevel at det er noe genuint over hans interesse for henne.

Franz og Liv utvikler snart et romantisk forhold som omgivelsene naturligvis ikke egentlig kan akseptere, men verken Franz eller Liv kan uansett skjule de varme følelsene for omverden, verken for hennes familie eller hans overordnede. På samme tid er Liv uvitende om at Franz allerede er gift i Tyskland når hun takker ja til hans forslag om forlovelse. For å kunne leve ut kjærligheten kan de imidlertid ikke bli værende, og Liv ønsker derfor at Franz skal flykte med henne over grensen til Sverige. Til dette innvender Franz at en faneflukt vil være en æreløs handling, hvorpå Liv kontrer med å spørre om ikke kjærligheten deres er mer verdt enn krigen. Dermed blir «Faneflukt» også en klassisk beretning av krig og kjærlighet, hvor det skal vises set at båndet mellom den norske bondejenta og den tyske soldaten ikke bare er en håpløst naiv idé, men også en slitesterk og ektefølt relasjon som tåler flere prøvelser. 

Det er mye som er fint i «Faneflukt». Åpningen er i nesten filmavis-lignende svart-hvitt, hvor en tekst forteller oss at vi er i østlandsområdet i mai 1941, mens en variant av marsjmusikk legges over bilder av tyske soldater på norsk jord. Like etter at vi ser ei norsk jente, Liv (Aïna Walle), ankomme til den avsidesliggende leiren på sykkel, glir bildene like etter over i farger. På innsiden ser vi at de unge tyskerne blir fortalt at de ikke bare er her for å utføre deres nasjonale plikt, men også en plikt mot Gud. For enda mer enn Adolf Hitler, skal de kjempe Hans ære. For filmens fortelling blir det en grunnleggende prioritering, for dette handler aldri om å iscenesette personifisering av ondskap bak nazismens grufulle ansikt og ideologi. Einarson graver ikke i det selvsagte, og utelater samtidig de velkjente og endimensjonale arketypene. Bare tjue år etter krigens slutt, er det mulig å forestille seg at filmens menneskelige og sympatiske skildringer av Franz, kan ha vært omstridt. Men styrken i «Faneflukt» ligger klarest nettopp i den nære og organiske fremstillingen av forelskelse og oppstått kjærlighet mellom to unge innenfor vanskelige rammer. Det er et klassisk tema, men det løses med filmatisk presisjon, og Einarsons tilnærming til relasjonen mellom de to kan like ofte være poetisk som realistisk. Det er en poetisk kraft som også kommer av den naturlige vakkerheten og det yndige i Aïna Walle. Hun har en magnetisme i en naturlig skjønnhet det er lett å se han trekkes mot, litt som Liv Ullmann i «Ung flukt» som en annen sterk skildring av ung kjærlighet på flukt i norsk film (1959).

Den litt lyriske siden av «Faneflukt» kommer også i form av hva vi hører, hvor visesanger Alf Cranner bidrar musikalsk og hvor særlig én melodilinje går gjennom som et velfungerende og stemningsfullt tema. Men «Faneflukt» er ikke utelukkende en følsom, øm og tidvis poetisk skildring av ung kjærlighet, vist som en hverdagslig begivenhet i krigens ubarmhjertige kontekst. Det tegnes bilder av kjærlighet, lojalitet og moral som kniver mot krigens hensynsløse spilleregler, kodekser og kald fornuft. Men det oppstår også en søken mot spenning i forlengelsen av dramaet omkring flukten: Vil svenskene avvise den tyske desertøreren, og hva skjer om tyskerne griper Franz? Hvordan kan de to sammen, og kjærligheten, overvinne de ytre omstendighetene?

Det er i første halvdel at «Faneflukt» er vakrest og sterkest, særlig i den poetiske kraften som finnes i observasjonene av Liv og Franz til og med det øyeblikk forelskelsens blindhet gjør dem i stand til å forstå realitetene foran seg. Andre halvdel er ikke fullstendig overbevisende når fokuseringen blir mindre snever, og et større perspektiv utenfra får noe større plass. Likevel er det utvilsomt at «Faneflukt» fortsatt har mye å tilby som en filmatisk, stemningssterk og lyrisk skildring av kjærligheten i krigens tid – på norsk jord.