«Det brenner i natt!» (1956)

I «Det brenner i natt!» plasserer Skouen filmens handling til et journalistmiljø, noe han selv hadde førstehåndskjennskap gjennom bakgrunn som journalist både i Dagbladet og VG, hvor han under skapelsen av denne filmen jobbet som sports- og kulturarbeid i nettopp VG. 

Gjennom denne fjerde Skouen-filmen skulle filmskaperens allsidighet komme klart frem. Selv om det var følbare innslag av tristesse i det neo-realistiske debutverket «Gategutter», mens krigens realiteter var nært på «Nødlanding», og «Cirkus Fandango» skildret aktører langt ned på samfunnets stige, skulle «Det brenner i natt!» markere et annet form for mørke i Skouens kikkerthull. Selv om denne også har mye varme i seg, fordi portrettet av den dysfunksjonelle hovedpersonen males slik at vi får all mulig sympati med ham til tross for hans kriminelle handlinger, er det et mørkt drama om et menneske tynget av ensomhet og utenforskap. 

Det handler om Tim Ruud, en ensom sjel som er ansatt som korrekturleser i en avis, en avis som jo må gi spalteplass til nyheten om at en lokal pyroman herjer. Men det skal ikke handle om frykt fra omgivelsens perspektiv, ei heller avsky for pyromanen eller direkte spenning i jakten på ham. Det siste finnes det riktignok elementer av, men «Det brenner i natt!» er først og fremst et medrivende fortalt psykologisk drama. Og fortellingen kommer med en enorm kunstnerisk sprengkraft, og ikke minst en hovedrolletolkning av Claes Gill som nødvendigvis må være av det sterkeste gjort i norsk filmhistorie. 

De eneste menneskene Tim Ruud har kontakt med er kollegene i avisen. Det er bare redaktøren i avisa, som også er en barndomsvenn av Tim, som vet om hemmeligheten: Det er Tim som er pyromanen. Skouens innfallsvinkel er å skildre mennesket bak pyromanen, og gjennom det fokusere på trangen som en iboende lidelse, noe han ikke kommer utenom å gjøre – som en sykdom – trigget av den ensomheten han lever i.  

Skouen fikk ideen til filmen da han på 30-tallet møtte Claes Gill og de sammen jobbet i Dagbladet en periode. Før Skouen ga ham hovedrollen i «Det brenner i natt!» gjorde Claes Gill seg bemerket som dikter, og man ser virkelig gjenskinn av en kunstnerisk sjel i den kraftfulle tolkningen han leverer som avvikeren Tim med den usynlige lidelsen og hemmeligheten. Det er en film gjennomsyret av mørk ulykkelighet, som både uttrykkes isolert sett av Gills sjelfulle portrettering av desperasjon, men også i samspill med Skouens filmatiske innramming som er stilsikker i sin enkelhet. Utfallet er en ekstremt medrivende og intens formidling av ensomhet som fører til psykisk sammenbrudd som her uttrykkes med pyromani. Det kunne like gjerne vært alkoholisme, noe som dels er Skouens poeng. For å oppnå øyeblikk av etterlengtet lykke, når han aldri kan få det i hverdagen og møte med andre mennesker, må han sørge for flammer i eget følelsesliv ved å sette fyr på noe som blir synlig rundt ham. Gills særegne innlevelse, både idet han innser nederlagene, og når han uunngåelig fanges av tvangshandlingene, er både formidabel og troverdig. Det gir det essensielle bidraget filmen trenger for å skape emosjonell tilknytning som går forbi det å føle avsky eller ren sympati; det er komplekst og rikt og menneskelig psyke, og uten at Gills voldsomme opptreden blir til en overspillende, teatralsk distraksjon som tar tar oss ut av historien og skjebnen. Snarere tvert i mot er han hele tiden på rett side i en kunstnerisk skuespillerbragd som i alle sine fakter og utbrudd samtidig virker å kanalisere noe genuint og realistisk.

Skouens filmer forut for «Det brenner i natt!» hadde også noen sterke karakterportretter, men ingen i nærheten av denne, og de tidligere filmene i større grad fokusert på miljøskildringer. Her er det en skildring som slynger seg tett rundt én person, men der miljøet også er vesentlig for det som har formet ham og fortsatt gjør det. Men det er også Skouens til da mest filmatisk interessante verk, ikke minst fordi den har en eim av ekspresjonisme og tetthet med karakterer og miljø for å fremme eller underbygge noe som er mørkt og dysfunksjonelt. Og det er ekstremt virkningsfullt og imponerende. Det er en film som drives av følelser, det å følge Tims reise fra ulykkelighet til midlertidig lykke som vi vet ikke kan vare, og som vi forstår vil ende i nye fall mot det destruktive som i en ond sirkel han ikke kan komme seg ut av. Fordi han er syk, og fordi han ikke får den nødvendige hjelpen han trenger, samtidig finnes de gribbene rundt ham, de mest tabloide journalistene, som bare lever for å avsløre hans ulykkelige hemmelighet for å tjene seg selv. 

«Det brenner i natt!» var angivelig sterkt omstridt i sin tid, hvor politiet fryktet at skildringen av pyromanens finurlige ildpåsettelser og tilfredsstillende fryd i gjerningsøyeblikkene, kunne fungere til inspirasjon for andre. Skouen stod naturligvis og heldigvis mot et tidlig press om å klippe bort nøkkelscener, og resultatet er en av 50-tallets aller beste norske filmer.