«Angst» (1976)

Oddvar Bull Tuhus assosieres nok aller mest med de energiske (og gode) ungdomsportrettene han gjorde på 1980-tallet: «1958», «Fifty-fifty» og ikke minst «Hockeyfeber». Men han etablerte seg allerede i 1970-årene, der han hadde et minst like spennende bidrag til den norske filmarven, både som manusforfatter for Anja Breien og hennes «Arven», men også som regissør på den intense, psykologiske thrilleren som er «Angst».

«Angst» kan virke inspirert av klassisk Hollywood-basert sjangerfilm, altså thrilleren, fra 70-årene, men ispedd en europeisk form for sensibilitet. Materialet er skapt av Lasse Glomm, regissøren bak blant annet «Sweetwater», som likevel har forfattet en intim historiefortelling som kanskje ikke åpner de dørene man umiddelbart forventer av historiens oppbygning, men snarere lukker dørene og blir noe litt annet. Det siste er ikke nødvendigvis utelukkende positivt, fordi den veien «Angst» virker å være på vei mot føles minst like spennende som den retningen filmen faktisk tar. Glomms historie, og Bull Tuhus’ regi, konsentrerer seg om ett døgn og én hendelse. Det som etableres er en sakte, stemningsfull og smått neglebitende spenningshistorie med tidstypisk 70-tallslook.

Det handler om en ung barnepike i den 17 år gamle Tove som skal passe en liten jente mens foreldrene skal på jobbreise. Faren er forsker, og på vei ut av huset forteller han Tove at hun gjerne kan skru på Dagsrevyen litt senere. Men omtrent parallelt med Dagsrevyen-innslaget, skvetter Tove i sofaen når telefonen ringer. En mannsstemme i andre enden av røret puster først, før lydene danner ubehagelige og truende ord som direkte går på Tove. Han har sett henne, og kanskje ser han henne nå også? Han vil ha henne. Og han kjenner detaljer om livet hennes som hun ikke kan forstå hvordan noen kan ha innsyn i. Hun ringer politiet og gir redselsfullt uttrykk for at hun trues av en av en fremmed i telefonen, men responsen er ikke mer enn forsøksvis beroligende ord. Det er visst ikke helt uvanlig, og Tove får beskjed om at disse mannegrisene som oftest er harmløse og at det vil gå over.

Første del av «Angst» foregår utelukkende i huset med Tove, og åpningen kan gi inntrykk av at hele filmen skal foregå der. Men så velger Oddvar Bull Tuhus likevel å klippe inn et annet perspektiv i politiets håndtering av situasjonen. Fra det tidspunkt veksler historiefortellingen mellom disse to perspektivene, og det er heller ingen vesentlig avsløring at den truende stemmen i telefonrøret også skal tre inn i filmen som en fysisk trussel. I det øyeblikket vippes spenningsmomentet til en mer klassisk thriller i form av en gisselsituasjon, som riktignok har noen originale egenskaper. Og på utsiden er politiet posisjonert, men hvordan skal de løse floken? Hvordan skal de håndtere den psykologiske dimensjonen når gjerningsmannen antas å være en psykiatrisk pasient? Og på innsiden av huset, skjer en utvikling i kjemien og maktbalansen mellom Tove og inntrengeren, hvor alt som skjer er ute av syne for politiet, men fullstendig synlig for oss.

«Angst» er på grensen til briljant den første halvtimen. Selv om tonen fra begynnelsen er dempet, er det en dirrende nerve og snikende følelse av nettopp angst i den presise etableringen fra husets innside. Det er kamera som tålmodig følger den 17 år gamle Tove som beveger seg rundt i det mørke huset, hvor iscenesettelsene både er enkle, men også stemningsskapende i reell suspense. Så lenge vi ikke ser eller forstår motivasjonen til telefonoppringeren, er sekundene og minuttene i samtalene ladet med en spenning som først mister noe av kraften når historiefortellingen forløses ved at vi får mer informasjon.Til å være noe som kanskje er grunnleggende lite filmatisk, er det telefonen som i første halvdel av «Angst» er den viktigste katalysatoren for filmatisk spenning. I andre halvdel blir det hele dessverre mer en slags standardisert thriller, men kombinert med en bare halvveis vellykket integrering av psykiske lidelser som et bakenforliggende samfunnsproblem.