«Now It’s Dark» (2018)

Det var sjelfullt, romantisk og lekent da regissør Arild Østin Ommundsen serverte «Mongoland» som et tydelig Stavanger-filmportrett på norske kinoer tilbake i 2001. Det var dessuten et filmverk som kom i stand av lidenskap og entusiasme mer enn kalkyler og pengestøtte, noe som også kom fordelaktig til syne i det sjarmerende filmverket som i hvert fall antas å være en regional moderne klassiker, kanskje også nasjonal. Den samme «Stavanger-gjengen» med Ommundsen i front har også senere returnert til oljebyen for å lage lokalspesifikk film som i «Monstertorsdag». I 2018 rettet han på nytt blikket tilbake til samme by, men denne gang med et helt annet type filter. 

Det er lettvint og populært å omtale «Now It’s Dark» som en David Lynch-inspirert filmfabel, fordi den er surrealistisk anlagt med i en dragning mot et mørkt vrengbilde av en virkelighet som slekter på det marerittaktige, eller i hvert fall abstrakte. På samme tid er det en film som aldri forholder seg til en bestemt sjangertilhørighet, mens stemningen derimot er relativt konsistent. For mer enn noe annet er Ommundsen opptatt av å male frem stemningsbilder av en konstant uro. Det handler om billedlig mystikk, men også relasjoner mellom mennesker, og mellom oss og dem. Natten som ligger over Stavanger virker evig, og i dette mørket famler hovedpersonen, Lene (Silje Salomonsen), rundt i en form for rastløs angst på jakt etter noe hun ikke kan finne. I åpningen ser vi henne sørge gråtende mens hun holder fast i et bilde av et barn. Det er natten og hun forflytter seg mot soverommet, hvor hun åpner døren på gløtt og ser et par ha sex. Så løper hun ut i nattens mørke, og forblir værende i denne urbane jungelen nattestid der hun møter ulike arter av menneskeheten. Det hele blir nærmest til en road-trip til fots i et alternativt byhelvete i nattens mørke, der hun streifer innom ulike skyggefulle skikkelser og miljøer. Disse virker aldri å være fra en faktisk virkelighet, men er hva en desillusjonert Lene subjektivt ser og sanser, noe som samtidig innebærer at vi serveres inntrykk som ikke er til å stole på. Alt og alle rundt henne fremstår enten som forfallent eller mysteriøst, og for oss er det vanskelig å få øye på hvilke biter av dette puslespillet som er relevante for å kunne se hele det bildet som Lene selv ikke er i stand til å se. At filmen også åpnet med et sitat hentes fra Lewis Carrolls «Alice i eventyrland», gir oss også en forklaring god nok på at dette bevisst skal fungere forvirrende – for henne, og derfor for oss.

Silje Salomonsen er strålende i rollen som en hovedperson i fullstendig ubalanse. Det må dessuten være blant de største mysteriene i nyere norsk filmhistorie at Salomonsen knapt har vært toneangivende i annet enn sin egen ektemann sine filmer. Hun har et cinematisk ansikt og uttrykk det er lett å bli engasjert av å se på, og kamera er heldigvis bevisst på det som en viktig kvalitet. Ensemblet rundt hennes fylles også sterkt opp: Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Geir Vegar Hoel, Nils Jørgen Kaalstad, Ole Christoffer Ertvaag og Alexandra Gjerpen.

Om originalitet har vært mangelvare i norsk film, må i det minste Ommundsen belønnes med honnørord for hva han demonstrerte av særegenhet i den forfriskende, nattlige «Now It’s Dark» som i mangel på bedre sjangerbetegnelser kanskje best kan omtales som et stykke surrealistisk art-house horror. Det er kanskje en konstruksjon som er for «billig», eller spinkel, til å bli et virkelig helstøpt filmverk. Men bitene i det særegne reisverket er i det minste veldig spennende å se på.