«Tonny» (1962)

Det var i 1960 at Jens Bjørneboe utga romanen «Den onde hyrde», formulert som en sterk kritikk av norsk fengselsvesen og kriminalomsorg. Det hele var inspirert av selvopplevde hendelser, fra den gang Bjørneboe selv måtte tilbringe tid bak fengselsmurene etter en promilledom. Selv om oppholdet var kortvarig, var det tilstrekkelig til at han merket et skifte i seg selv, til det destruktive. Med pennen formulerte han flere angrep mot dette systemet, inkludert boka som noen år senere skulle bli til film i regi av Nils R. Müller. En filmversjon som forfølger det samme sporet til helvete som Bjørneboe hadde skissert, i et norsk fengselsvesen som rundt 1960 eksempelvis fremdeles praktiserte det å binde fanger fast i kjellere over tid for å bryte dem ned. I tilfellet som beskrives i boka «Den onde hyrde» og filmen «Tonny», basert på Bjørneboes egne observasjoner fra soning, førte det også til selvmord.

Åpningen i «Tonny» er stille, visuell og metaforisk: En katt som terroriserer en mus. Derfra zoomer kamera inn på et fengsel, og inn i en celle. Vi ser hovedpersonen, Tonny, vandre rundt på de få kvadratmeterne han er tildelt; som om han befinner seg i en vond hypnose. Han biter seg i henda, og han snakker til seg selv: «Nei, Tonny. En dag til…». Det klippes til flashback fra traumatiserende øyeblikk fra barndommen. Han skjelver, har spasmer. I andre flashback ser vi ham lykkeligere, som ungdom, med en kjæreste som danser foran ham før de kysser. I virkeligheten ligger han på madrassen i cella. Han er halvveis våken – halvveis i søvne, men fullstendig desillusjonert. På trepulten risser han inn navnet ‘Kari’ med bare neglene. Det er tankene om henne som holder ham gående.

I etasjen under, nede i kjelleren, har en innsatt med psykiatriske problemer ligget fastlenket til en seng i flere dager. To vakter kaller ham for soper, før de kaster ham inn i samme lille celle som Tonny, og det er forståelig at sistnevntes etablerte nervøsitet blekner sammenlignet med den psykiske tilstanden til den nye cellekameraten som har papirer på at han ikke er soningsdyktig. Kort tid etter henger han livløst fra taket mens Tonny sover. Den ummeneskelige behandlingen har ført til et mindre menneskeliv.

Müllers skildring er direkte og hard, et såkalt knyttneveslag. Det er mørk materie, der det filmatiske i svart-hvitt gjenspeiler en virkelighet som er like svart-hvitt. I «Tonny» er det aller meste mørkt; fra barndommen med en alkoholmisbrukende mor, og påfølgende oppvekst i barnehjem preget av ydmykelser og overgrep. Selv om Tonny på veien har blitt fysisk voksen, er hans mentale tilstand – forståelig nok – ikke utviklet i samme takt. Oppholdet i fengselet skal ikke bidra positivt, men er isteden kvelende for enhver progresjon. Budskapet i Müllers film er sannsynlig like utvetydig fremstilt som i Bjørneboes roman. Det er ikke bare at filmen peker på et samfunnsproblem, den roper problemene mot oss med illestinkende ånde via de harske bildene. Filmen er garantert en komprimert overdrivelse, men det er virkningsfullt utført med sans for effektiv dramaturgi og tydeliggjøring av budskap. Men selv om det ikke er uvanlig å rynke på nesa som respons på tydelighet fremfor subtilitet, er tydeligheten i «Tonny» funksjonell og dermed vellykket for hva slags type film den søker mot å være. Den bunnløse fortvilelsen, i sosialrealistisk kontekst, kan typisk være så vond at det fra utsiden oppfattes som (over)tydelig. Men det er ikke et perspektiv som umuliggjør det å være kunstnerisk interessant i iscenesettelsene, og Müller – sammen med fotograf Hans Nord – gir den mørke sosialrealismen spennende nyanser gjennom bruk av velvalgte lokasjoner, mens bildene også tidvis kommer med fengslende ekspresjonistiske kvaliteter. Videre har musikken til Egil Monn-Iversen, et gjentagende tema på munnspill, en melodiøs melankoli i seg som sitter godt og som Müller vet å ty til ofte.

Foran kamera er Per Christensen særlig sterk i hovedrollen, selv om rolleprestasjonen også balanserer mot overtydelighet. Det samme gjelder for Wenche Foss i den mindre rollen som tittelkarakterens alkoholiserte mor, mens Liv Ullmann – naturligvis – er god som kvinnen, Kari, som drømmene hans hele veien lener seg mot. Til slutt leverer særlig Rolf Søder fremragende som selvsikker skraphandler som har både ord og væremåte i sin makt, noe han bruker for å posisjonere seg over Tonny. Moralen hans bli utilslørt, men også elegant presentert både for oss og Tonny. I hans blikk er Tonny et eksemplar av menneskelig skrap som i hvert fall ikke kan repareres.

Bjørneboes flengende og viktige kritikk av fengselssystemet blir altså sterkt videreført av Nils R. Müller, en tidligere journalist som i likhet med kollega Arne Skouen på noenlunde samme tid var opptatt av å bruke filmmediet på samvittighetsfull måte for å fremme viktige sosiale budskap. (Arne Skouen som på 1960-tallet leverte tre «budskapsfilmer» om mentale lidelser/barn, en trilogi med visse likhetspunkter til «Tonny»). Kanskje er «Tonny» sterkest som et litt snevert portrett av en skjebne og et menneske med sår som ikke kan gro, i hvert fall ikke som innestengt i et umenneskeliggjørende fengsel, og litt mindre som et bredspektret filmatisk bilde av en institusjonskritikk. Uansett føles det som en viktig, betydningsfull og solid film – båret frem av en filmkunstnerisk pondus som kan matche den samvittighetsfulle trangen som ligger innveid i budskapet.

Filmen er tilgjengelig på Blu-ray: