«Kosmetikkrevolusjonen» (1977)

«Lucy Ferner er en kvinne som har stil
Hun er snedig bak sitt silkeglatte smil
Hun kan være myk og varm når hun spiller ut sin sjarm
Lurer alle til å tro at hun er god

Hun er vakker, hun er klok, men hun er kald
Og hun elsker for å oppnå det hun skal
Lucy Ferner, hard som stål, svever nå mot nye mål
I sitt luksusfly på vei mot Oslo by»

«Kosmetikkrevolusjonen» åpner med et musikalsk utdrag, skrevet av Øystein Sunde og fremført av Benny Borg. Vi ser et fly gå inn for landing i et snødekket Norge, samtidig som musikken legges over gulfargede åpningstekster. Det er en melodi som fortsetter inn i neste klipp, hvor en røykende Carsten Byhring sitter i kinosalen og utbasunerer at «det er rene Strindberg, jo!» i begeistring over en tv-reklame for kondommerket Ding Dong han selv er hjernen bak (et kondom som «har skreddersydd fasong og som klemmer til der det skal»). Ved siden av ham sitter to kompanjonger, hvor den ene i trioen kommenterer at «det er nødt til å bli bingo, Olsen», og det er umulig ikke å se det som en referanse til Olsenbanden-filmene, forsterket av Byhrings sentrale tilstedeværelse.

Like opplagt er det at vi har glidd friksjonsfritt inn i et tøysete filmunivers. Selv om Byhring aldri ser inn i kamera, føles det likevel som han konstant blunker til oss. «Kosmetikkrevolusjonen» er en type satire som ikke er redd for overtydelighet. Byhring er både smått enfoldig og naiv som bedriftseier, men også et produkt av en ny tid som øyner enkel profitt når han kontaktes av snedige og verdensvante Lucy Ferner, fra et Hong Kong-basert selskap, som er på jakt etter noen i Norge til å lansere en epokegjørende nyhet innen kosmetikk. Valget faller på selskapet A/S Clinox, som altså ledes av Byhrings karakter, og som lett lar seg overtale av den vakre kvinnens smiger og lovnader. 

Overdrivelsene sitter løst, men karikaturene som tegnes i begynnelsen av «Kosmetikkrevolusjonen» er kanskje også det aller mest fornøyelige og elegante med hele filmen. I en tidlig scene ser vi Lucy Ferner i et stort privat basseng med rosa fliser rundt, mens den nakne kroppen hennes bare delvis er tildekket av såpeskum, før hun blir tørket av sin assistent som for anledningen er fullstendig hvitkledd i Lars Andreas Larssens fantastiske skikkelse. I den påfølgende scenen ser vi Lucy Ferner og bedriftseieren Olsen møtes for første gang – han med vannkjemmet hår, røyk i munnviken og sitt joviale vesen skrudd opp til 11 av 10. På gebrokken engelsk aksepterer han de elleville betingelsene i avtalen som Lucy Ferner presenterer muntlig, uten at han virker å forstå rekkevidden av noe som helst, foruten hennes slående tiltalende vesen og en følelse av det han kan tjene mye penger.

I en annen tidlig scene ser vi Bjørn Floberg (kan det være hans filmdebut?) i rollen som avisredaktør som sender en journalist ut på oppdrag for å avsløre sannheten bak den angivelige sensasjonen innen kosmetikkbransjen som A/S Clinox skal lansere nasjonalt. Journalisten blir imidlertid oppdaget og likvidert av den mystiske Lars Andreas Larssen-figuren som nå plutselig er fullstendig svartkledd under en paraply. Dagen etterpå kan man lese i avisene at utenlandske gangstere har inntatt Oslo. Men hva er koblingen til denne revolusjonen som det snakkes om innenfor kosmetikkindustrien? Ryktene florerer, og en A/S Clinox involverer statsråden som deltar på en pressekonferanse for å gå god for produktet som skal lanseres. Hun kan forsikre alle om at det er snakk om et fullstendig naturlig og økologisk produkt, hvorpå både hun og hele pressekorpset ender med å gni kremene utover seg. Kritikken stilner, og A/S Clinox får grønt lys fra staten til å bygge en stor fabrikk i en liten kommune på Hedmark, både som en lokal og nasjonal satsning som vil innebære en fullstendig omlegging av jordbruket med kosmetikk som bakgrunn. 

Eldar Einarson hadde noen år forut for «Kosmetikkrevolusjonen» debutert som regissør med lovende «Faneflukt» som var en fin kjærlighetsskildring fra okkupasjonstiden. Dette er mildt sagt noe annet – en satire med et ganske snedig utgangspunkt, men som gradvis får et ganske betydelig problem: Den er sjeldent særlig morsom. Det er den tidvis elegante innpakningen som er filmens egentlige beholdning, mens den på innsiden – som politisk satire – blir litt for banal og selvsagt. Det handler naturligvis om å sette opp, innenfor komediens spilleregler, et overdrevent plott som tematiserer hvordan markedskrefter kommer inn fra venstre som noe vakkert og forlokkende, men som i realiteten sprer gift rundt seg fordi alt handler om utnyttelse. Det er noen delvis finurlige sekvenser eller ideer, blant annet hvordan bondestanden blir forsøkt vervet som reklameplakater for den nye industrien. Men like ofte reduseres morsomhetene til platte forsøk, gjerne ledsaget av Byhring på erketypisk, stotrende engelsk med norsk aksent.

Én av de bedre er Anne Marie Ottesen som bonde-marxist, nærmest som en forløper til den radikale fagforeningslederen hun ble i tv-serien «Fredrikssons fabrikk» på 90-tallet. Den revolusjonen hun vil ha, er den diametralt motsatte av den markedsstyrte revolusjonen som A/S Clinox legger opp til. Filmen peker forsåvidt nese i flere retninger, også mot Ottesens karakter, men det er aldri tvil om hvor hjertet er plassert. Noen folkelig komedie, er likevel ikke dette. Innimellom er komedien trukket langt inn i satiriske, innviklede tråder, og angrepet mot kosmetikkindustrien som illustrasjon for kapitalisme og grådighet, kan oppfattes som mål om siktemålet er et bredt publikum. «Kosmetikkrevolusjonen» faller litt mellom to stoler; den er friskt formulert med en viss iboende eleganse, men samtidig ikke tilstrekkelig morsom verken i bredt eller smalt perspektiv.