«1732 Høtten» (1998)

«1732 Høtten» ble før lanseringen i 1998 slaktet så hardt av kritikerne at det spredte seg en slags unison oppfatning av filmen som totalt mislykket før vi andre overhodet fikk sjansen til å trippe inn i kinomørket for å se den, noe ytterst få derfor endte opp med å gjøre. Det var datidens klareste eksempel på hvordan en debutant kan stå fullstendig sjanseløs i møte med et samlet kritikerkorps med spissede kniver i hånda. Mottakelsen var brutal og den var nådeløs. Og husk: Dette var den gang de tradisjonelle mediene hadde enda sterkere gjennomslagskraft og påvirkning enn i dag. Som ild i tørt gress spredte det seg en «sannhet» om en totalt feilslått film, der den ensidige hovedinnvendingen gikk på at filmen var skapt av Oslo-eliten som et fordomsfullt og karikert portrett av bygde-Norge. Jeg husker diskusjonene godt; avisoppslagene med kronikkene som fulgte, inkludert fra de som mest sannsynlig aldri hadde sett filmen (noe få altså gjorde, nettopp på grunn av den massive slakten). I min hjemby, Fredrikstad, ble kinosjefen til og med sitert i mediene på at han personlig syntes filmen var så dårlig at han ikke ville sette den opp på egen kino. Det førte for øvrig til oppslag også i riksmediene, og kinosjefen måtte nyansere at selv om han ikke likte filmen selv, så skulle den settes opp på kino litt senere – men den skulle ikke bli vist før utpå nyåret en gang, en stund etter norgespremieren rundt juletider.

Den samstemte kollektive reaksjonen av indignasjon og misnøye kan faktisk minne litt om den tematikken filmen selv tar opp. Det vil si at likesinnede innad i samme lukkede miljø, kan stå i fare for å skape sin egen sannhet forårsaket av flokkmentalitet. Det er naturligvis en grovt forenklet analyse, men den utpreget bastante reaksjonen i felles front på den stilistiske skildringen i «1732 Høtten» følte jeg allerede i 1998 at hadde noe tilsvarende forenklet ved seg. Og mer enn 25 år etter lanseringen, er det fremdeles noe som hefter ved filmen – som ble Karin Julsruds eneste som regissør – og det føles fremdeles som en umulighet å skrive eller snakke om «1732 Høtten» uten tidlig å adressere den helt spesielle mottakelsen. Delvis må antagelig den krasse mottakelsen samtidig ses i sammenheng med hvordan norske sjangerfilmer fra midten av 90-tallet og de påfølgende årene hadde feilet ganske markant. «1732 Høtten» kom inn i denne lite stødige rekken i etterkant av Trygde Allister Diesens «Mørkets øy», Eva Isaksens «Cellofan – med døden til følge» og Erik Gustavsons «Weekend» – alle tre var norskproduserte sjangerfilmer som søkte seg mot det usentrale som en sentral del av filmenes historier. Samtlige fikk, i beste fall, en blandet mottakelse. Og det var i dette lunkne farvannet at Julsrud presenterte «1732 Høtten», en film som skulle vise seg enda råere i det å posisjonere seg i utkanten (både geografisk og sjangermessig), samt ditto modigere i det å skape et stilistisk fiksjonsunivers å boltre seg uhemmet i.

I dette universet, som er en miks av realistisk og outrert, er Reidar Sørensen politietterforskeren Nicholas Ramm som vår guide inn i det ulendte terrenget. Det er han som tilkalles lokalsamfunnet fra hovedstaden med oppdrag om å oppklare noen svært alvorlige, kriminelle handlinger som har sannsynlig sammenheng. En ung jente med Downs syndrom er tidligere voldtatt og drept. I nærsamfunnet er det enighet om at et lokalt brødrepar er skyldige, men ingen er dømt og det finnes ikke egentlige beviser. Det er imidlertid påfallende at brødrene har forsvunnet, og at den ene nå blir funnet død i et vann. Reidar Sørensen inntar perspektivet som fornuftens stemme når han stiller kritiske spørsmål til lokalsamfunnets vedtatte sannheter, noe som fører ham ut i en stadig tyngre oppoverbakke jobbmessig. Kan gjerningspersonene være noen andre? Hva med den lokale presten (som virker skyldig bare fordi han spilles av Bjørn Floberg på sitt mest «flobergske»)? Hva med den høylytte ungdomsgjengen (der vi ser unge utgaver av både Aksel Hennie og Trond Espen Seim i front?). Eller hva med den lokale hillbilly-politibetjenten (Stig Henrik Hoff) som også går lengst og mest aggressivt ut med å plassere skylden på brødreparet?

Det er en tilsiktet skjevhet i «1732 Høtten» som gjør det innlysende at inspirasjon er hentet fra den sjargongen innen amerikansk alternativ-kriminalfilm som særlig Coen-brødrene etablerte i 90-årene. Men også med klare spor av merkverdigheter som fører tankene til David Lynch og spesielt hans «Twin Peaks» (som jo gikk sin seiersgang på norske tv-skjermer ikke lenger før denne filmen kan ha blitt skrevet). Samtidig er det tilført en særegen eksotisme, for de som ser filmen fra utsiden, i karikaturer av bygde-Norge. Det er kanskje politisk ukorrekt eller ustrategisk å sette opp den type miljøer i filmfortellinger som vil tas seriøst, men antagelig er det én av grunnene til at filmen fikk uendelig bedre omtale internasjonalt enn nasjonalt. For anklager om stigmatisering av et utkant-Norge som overbefolket av landsbytullinger, var ikke den umiddelbare responsen Julsrud møtte utenlands.

At «1732 Høtten», rent kunstnerisk, tilhørte en annen filmatisk divisjon enn det meste av norske sjangerfilm fra samme tiår, ble på sett og vis bekreftet nettopp med filmens internasjonale reise, hvor den naturligvis i ble sett og vurdert fritt fra negativ konsensus i norsk presse. Antagelig ble den karikerte fremstillingen av det typete karaktergalleriet snarere sett på som en tydelig kvalitet; noe særegent og eksotisk på linje med den anerkjente finske filmskaperen Aki Kaurismäkis tidvis karikerte skildringer av finsk bygdekultur. Og kanskje er det sånn at dyrking av det særegne på norsk er mer akseptabelt når det gjøres utenfor sjanger, og innad i det mer subtile og lakoniske som for eksempel Bent Hamer bedrev fra omtrent samme tid på 90-tallet? Det er kanskje søkt å trekke disse linjene altfor nære hverandre, men det er neppe uten betydning at Julsruds film opererer i et sjangerlandskap, innenfor en amerikansk dramaturgi og tradisjon, samt ikke minst er mer usympatisk enn sympatisk i uttrykk, handling og figurtegninger. Ettersom det er mulig å bli støtt av «1732 Høtten», som også er mørk og ubehagelig, er det per definisjon også veldig mulig å legge den for hat. 

Helt personlig fant jeg det også interessant at jeg tilfeldigvis endte opp med å ha gjensyn med «1732 Høtten» dagen etter at jeg så Tarjei Vesaas-filmatiseringen «Kimen» fra 1974. Det slo meg da at sistnevnte deler noen grunnleggende elementer i tematikken fra førstnevnte; hvordan «sannheter» kan oppstå i kollektives kraft innad i lukkede samfunn. Det handler om massesuggesjon og fremvekst av ondskapsfulle handlinger, inkludert hevntanker og faktisk vold. Og i «Kimen» handler diskusjonen dels om hvem som er den moralsk skyldige i et konkret drap. Er det den som rent faktisk har utført handlingen, eller like mye de andre som deltok i den kollektive kraften bak? I «1732 Høtten» stiller den lokale bartenderen i bygda, spilt av Bjørn Sundquist, et spørsmål til politietterforskeren som avslører at han er i tilsvarende tvil: – Hva om vi alle sammen er skyldige?

Det ytre dramaet i «Kimen» starter også ved at en fremmed utenfra ankommer et isolert samfunn, noe som skaper splid og uro. Det er det samme som inntreffer her; politietterforskeren, spilt av Reidar Sørensen, må manøvrere seg gjennom hindringer og motstand satt opp av de lokale. For de lokale er han en uvelkommen inntrenger. Han snakker ikke deres språk, kjenner ikke deres kodeks, og han er ikke en av dem. Én av svært få han får en faktisk fin relasjon med, er den 11 år gamle lillebroren til de forhåndsdømte brødrene. Uansett blir politietterforskerens perspektiv også til vårt; det han og vi møter er dette ugjestmilde lokalsamfunnet som er tegnet med spisse streker. Det er opplagt en velfundert lek her med karikaturer for å sette opp kontraster. «1732 Hørten» er prioritert som en stilisert film, og av den typen som ikke konsekvent søker mot realisme i tegning av miljø og karakterer. Isteden bygges en tydelig fremmedgjørende ramme for likevel å kanalisere noe realistisk gjennom de psykologiske mekanismene. Universet er opplagt en fiksjon, men filmen sikter samtidig mot å si noe som er gyldig for den virkelige verden.

Fra 90-tallet husker jeg godt NRK-seriekonseptet «U» som noe usedvanlig lovende og forfriskende på tv lagd for ungdom. Det var da Karin Julsrud som stod bak. Det er synd at «1732 Høtten» skulle bli hennes første og siste spillefilm som regissør, selv om hun i ettertid selvsagt fikk en fremtredende rolle innenfor norsk film på andre måter. En trøst må det imidlertid være at filmen, under tittelen «Bloody Angels», fikk fortjent oppreisning gjennom visninger med påfølgende positiv omtale på flere av de store internasjoinale filmfestivalene. De utenlandske kritikerne var også tydelig mer begeistret, hvor man jo kan parafrasere bransjebladet Variety:

«A crisply made crime thriller that makes excellent use of wintry locations in rural Norway, “Bloody Angels” is filled with sardonic humor and sharp observation…»

Den mørke humoren i observasjonene, som jo er uløselig sammenvevd med det karikerte universet, ble dermed gjenstand for en diametralt motsatt reaksjon utenlands kontra innenlands. Julsruds vilje og evne til å smøre tjukt på, har åpenbart gitt ulike former for metthetsfølelse. I den store sammenheng, hvor relevant er det at filmskaperen er en Oslo-basert kvinne som med et skrått blikk forteller en historie satt til noen mil utenfor hovedstaden? (Det fiktive postnummeret indikerer at vi befinner oss i Østfold-traktene, antagelig i den indre delen i retning av svenskegrensen). 

«1732 Høtten» er ikke feilfri, og den er ikke et mesterverk. Men den kommer med en dristighet bak egenarten som er verdt en applaus, særlig fordi det filmatiske arbeidet også er så habilt. Som fotograf finner vi den alltid stødige Philip Øgaard, en av de beste i faget med norsk pass. Visuelt har filmen en kjølig og fremmedgjørende atmosfære i et visuelt blåskjær, mens tonen ellers er nokså sober samtidig som man jo har miljø- og personskildringen som til kontrast er angrepet for å være så overtydelig og karikert. Historiefortellingen følger også en klar konstruksjon, hvor det siktes mot en slutt som skal understreke at vi befinner oss i en sirkel der vold avler vold, noe som tegnes i klartekst av Julsrud og manusforfatter Kjetil Indregard. 

Avslutningsvis må det fremheves at «1732 Høtten» muligens kan skilte med den aller mest imponerende rollebesetningen i noen norsk film fra 90-årene. Gjennom en drøy halvannen time presenterer Julsrud kontinuerlig velkjente ansikter, hvorav mange var i startgropen av karrierer som skulle bli store (Aksel Hennie, Jon Øigarden, Trond Espen Seim, Stig Henrik Hoff og Trond Fausa Aurvåg), mens andre allerede var etablerte betydeligheter i norsk film (Bjørn Sundquist, Bjørn Floberg, Kjersti Holmen, Ingar Helge Gimle og faktisk Aud Schønemann). De fleste av disse har mindre roller, men mange maksimerer sin tildelte skjermtid. I hovedrollen kan Reidar Sørensen oppfattes som noe pregløs, men det er også naturlig at hans alminnelighet gjør ham uunngåelig anonym i kontekst av de (over)tydelige karakterene rundt ham. Samlet byr likevel «1732 Høtten» på skuespillerprestasjoner over norm, der også den unge og ukjente Gaute Skjegstad er en av de bedre som historiefortellingens hjerte, den 11 år gamle lillebroren. (Se bildegalleri nederst som visuelt viser at denne filmen er litt hvem-er-hvem i norsk film fra de siste tretti årene).

«1732 Høtten» får kanskje aldri noen ordentlig renessanse, men kanskje kan det miserable ettermælet i det minste fungere til å dempe forventningene, mens tiden som har gått kan skape en fornyet og frigjørende interesse for en av sin tids mest fascinerende norske filmprosjekter?