«Grand Prix» (1966)

Sportsfilmer er sjeldent det helt store. «Grand Prix» er av de største.

John Frankenheimer og raske biler? Ja, takk! De som sent på 90-tallet oppdaget Frankenheimers ekstreme kvaliteter som iscenesetter av lange, høylytte og spektakulære biljakter i actionthrilleren «Ronin», må gjerne søke tilbake til denne 1966-produksjonen. Ikke fordi «Grand Prix» er i samme gate, det er den definitivt ikke. Her er trange gater og smug byttet ut med racerbaner skreddersydd for fart, men ikke mer ufarlig av den grunn. Risikoen er til å ta og føle. Døden lurer bak hver sving i en svettefremkallende realisme i dette lidenskapelige filmprosjektet fra Frankenheimer.

Historien følger fire Formel 1-førere i en tenkt utgave av 1966-sesongen. James Garner (som egentlig skulle vært Steve McQueen, men som ble forkastet etter krangel med produsenten) spiller den erfarne, amerikanske føreren med Ferrari-fortid som sliter med å vinne nye triumfer for bilmerket Jordan. Der er han lagkamerat med en britisk fører, spilt av Brian Bedford, som på et tidspunkt involveres i en alvorlig ulykke. De to andre førerne tilhører konkurrenten Ferrari; den unge, karismatiske italieneren Nino (Antonio Sabato) og en aldrende fransk verdensmester på tampen av karrieren – sistnevnte spilt av Yves Montand. Om disse fire hovedpersonene ikke er reelle/historiske racersjåfører, er filmen stablet med profesjonelle aktører og personer fra Formel 1-miljøet i og rundt dem, godt synlige, alt for å fremme en følelse av realisme.

Det første som slår mot deg i møte med «Grand Prix» er imidlertid den helt fantastiske tittelsekvensen – alene et kunststykke, signert den legendariske designeren Saul Bass ble hyret for å bistå Frankenheimer i den visuelle utformingen. Det som leveres i åpningen er en montasje av pur visuell filmperfeksjon; en symbiose av grafisk design og lyd- og bilderedigering, som også fungerer både som et unikt tidsdokument og en effektiv etablering av hva «Grand Prix» er. Det er biler, sjåfører, motorer og mekanikk – synkroniserte bevegelser, nærbilder og split-screen i en stilren, visuell filmlekende eksplosjon.

Derfra fortsetter historiefortellingen langs i et mer konvensjonelt og tradisjonelt mønster, men et narrativ grep i semi-dokumentarisk retning der den fiksjonsskapte hovedpersonen henvender seg til filmen som om den er en dokumentar, vekker i innledningen en viss oppsikt, før retningen ganske raskt dumpes. Gradvis bygges isteden lag på en historiefortelling av klassisk melodrama. Det er intriger, svik, romanser, nederlag og triumfer – i livet og i idretten. Filmskapelsen er klassisk fundert, men det er avbrytelsene i form av langvarige racerbilkjøringssekvenser det lukter deilig svidd av. Med kameraer typisk montert langt nede på bilene, så tett mot bakkenivå som overhodet mulig, gjengis en helt enorm fartsfølelse. Fotografisk klippes det mellom dette og oversiktlige totalbilder skutt fra helikopter, alt mens lydbildet tilbyr en fantastisk gjengivelse av ulende høy motorlyd skapt av den livsfarlige høye farten. Innimellom flettes også Maurice Jarres partitur inn for å kreve plass over den betydelige motorlyden, men alltid som annenfiolin. Så, om den filmfortellende strukturen kanskje følger tradisjonelle spor, er de audiovisuelle grepene i «Grand Prix» virkelig av det spektakulære slaget, og definitivt følende forut for sin tid som var 1960-årene.

Ved siden av den filmtekniske bragden, og tilhørende underholdningsverdien innveid i skapelsen av bilscenene, er «Grand Prix» også fornøyelig i kraft av den indre miljøskildringen av Formel 1. Før den massive kommersialiseringen av industrien, er filmen også et glimt fra uskyldens tid, med en miljøskildring som føles unik dels fordi det faktiske miljøet med Ferrari åpnet opp for John Frankenheimer å lage filmen med tilgang på det helt reelle indre i Formel 1-miljøet. På en måte som naturligvis ville vært helt umulig å gjennomføre i senere tiår, og definitivt helt utopisk i dag.

Selve historiefortellingen har en hakket mer ordinær kvalitet. Skildringen av førernes kjærlighetsliv blir aldri det mest spennende, men samtidig fungerer det uløselig knyttet til et annet interessant aspekt som filmen til en viss grad dveler ved: Å utforske de ulike førernes egentlige drivkraft og motivasjon. Kvinnene er funksjonelle for å få frem hvorfor personene driver med det de gjør, til tross for risikoen. Om Formel 1 også i dag er en risikosport, var sikkerheten langt mindre ivaretatt på 60-tallet. Og Frankenheimer lykkes med å overføre nettopp følelsen av å kjenne frykten for store skader og død som allestedsværende trussel. At død var en del av Formel 1 ble tragisk også illustrert med at flere av de profesjonelle førerne som medvirker i filmen omkom på banen kort tid etter.

Foran kamera har Yves Montand og den enda mer sentrale James Garner noe kontrollert, robust og stoisk over seg uten å være blendende – godt castet som hardbarkede menn i et miljø gjennomsyret av maskulinitet – mens Toshiro Mifune og hans stilsikkerhet omtrent halvveis kobles på som eier av en racerbilprodusent. I historiefortellingens sidespor om kvinnene som tiltrekkes av livsstilen og personene, finner vi Eva Marie Saint og nylig avdøde Francoise Hardy, hvor sistnevnte nok var mest kjent som nasjonalt (fransk) pop-ikon fra nettopp 60-tallet, og i denne settingen er i bakgrunn for de mannlige sjåførene som veksler mellom å behandle maskiner og kvinner, og hvor følsomheten og forståelsen for bilens mekanismer alltid virker å ligge dem nærmest.

Og la det ikke være tvil: det er bilene som er filmens motor, og menneskene staffasje. Partiene mellom billøpene spinner på klisjeer, men når motorduren hamrer på i lydbildet er det som filmen virkelig kommer på rett spor med deilige innoversvinger. På sitt beste er «Grand Prix» rett og slett en forrykende attraksjon av en filmopplevelse, i en berusende følelse av både å være tett på innsiden av miljøet og kjenne hastigheten tett på kroppen – skapt av en filmteknisk maktdemonstrasjon i miks og redigering av lyd og bilde (filmen vant Oscar for beste lydmiks, lydklipp og redigering).

På blu-ray-utgivelsen er dessuten den digitale overføringen fra innspillingens 65- og 70mm en spektakulær, krystallklar seeropplevelse på hjemmekinoens lerret. Og med fenomenal lyd. Den allerede nevnte åpningen illustrerer alt som er fremragende med Frankenheimers verk; det stilistiske, forut-for-sin-tid artistiske arbeidet til Saul Bass, en finurlig og funksjonell bruk av split screen, skiftende kameravinkler, montasjer, miksen av motorlyd som har musikalsk kvalitet og gir rytme til de bevegende bildene – alt fullstendig kontrollert, men også uhyre lekent. Grepene reduseres imidlertid ikke til en gimmick, men beriker fortellingen og trekker oss aktivt med inn i det fartsfylte universet.