«Skadeskutt» (1951)

«Skadeskutt» åpner med en tekstplakat som takker direktør, overlege og personalet ved Blakstad sykehus for innspillingen. (Sykehuset vi ser i bakgrunn er nettopp Blakstad, som fremdeles er behandlingssted/sykehus for psykiatriske pasienter). I påfølgende scene blir vi med på innsiden av kontordøren til sykehusdirektøren, som kikker inn i kamera og i et meta-grep gir en kortfattet presentasjon av hva filmen skal handle om.

Vi møter arkitekt Einar Wang (på denne tiden var man opptatt av å fremheve yrkestittelen før navn). Han lever i ekteskap med Else, men har fra tidligere vært i et forhold med en kjæreste som døde i forbindelse med at hun tok abort. I ettertid har Einar påført seg selv skyld over den tidligere kjæresten sin død, og den latente psykiske lidelsen eskalerer i destruktive tanker til dyp depresjon når han og Else enda ikke har fått barn. Han er overbevist om at det hele er en straff, og de psykiske plagene blir så altoppslukende at han på et tidspunkt må innlegges på psykiatrisk sykehus. Eller som det heter i filmen: Asylet (etter ‘sinnssykeasylet’).

Einar behandles blant annet med elektrosjokk, før legen foreslår for Else at det beste er om hun blir gravid. Problemet er imidlertid at Einar er steril, uten selv å vite det, noe som fører henne til en legevenn (som selv har et godt øye til Else) med spørsmål om kunstig befruktning. Uansett skal det vise seg at det ikke finnes noen quick fix på de psykiske lidelsene som har slått rot i Einar. 

«Skadeskutt» er basert på en tekst av Victor Borg som selv var psykiater. Selv om det må antas at det faglige perspektivet i teksten har vært forenklet og tilpasset et bredt kinopublikum, er det likevel påfallende hvor fokusert materialet fremstår med en utpreget klinisk og tilsynelatende nøyaktig skildring av behandlingsmetoder osv. Likevel virker det opplagt at filmens siktemål hovedsakelig har handlet om å rette søkelyset mot et nesten tabubelagt tema i psykiatriske lidelser, eller i hvert fall å adressere eksisterende fordommer. I den sammenheng inntar filmen et modernistisk tilsnitt i alminneliggjøringen av den type lidelser, og det er i nåtid ikke uinteressant å se hvordan leger omtaler både lidelsene, men ikke minst opinionens oppfatning på måter som faktisk ikke virker radikalt ulike hva man kan oppleve i dag. Det er verdt å nevne at Carlmar lagde denne filmen mer enn ti år før Arne Skouen påstartet sin tematiske trilogi om psykiske lidelser på 1960-tallet, da riktig nok med et fokus på barn.

Edith Carlmar manøvrerer historiefortellingen med presisjon, både tekstlig og med kamera. Skuespillet er også relativt imponerende, noe det ofte var i Carlmars filmer, i hvert fall i de ledende rollene. I tilfellet «Skadeskutt» gjør Carsten Winger en sterk tolkning av den psykisk syke, selv om det er mulig å peke på unødvendige overdrivelser. Den kvinnelige hovedrollen, Else, portretteres av Eva Bergh som er enda bedre, en skuespiller som likevel skulle gjøre seg mer bemerket på scenen enn filmen gjennom en lang karriere. Hun har derimot et type ansikt som tilsier at hun enda oftere skulle vært vist frem på film.

Edith Carlmar gjorde enda bedre filmer enn «Skadeskutt» senere, men det er lett å se denne tidlige filmen i lys av det som skulle komme, både i hvordan den substansielt omfavner noe betent i samfunnet, men også nærmer seg ekteskapelige relasjoner med konsentrert og avdekkende blikk mot psykologiske spørsmål. Dette perspektivet som knytter samfunn og individ sammen, og hvordan den type drama er filmatisert formulert av Carlmar, skulle ikke minst ses igjen litt senere i den enda bedre «Ung frue forsvunnet» (hvor parallellene antagelig også har mye å gjøre med at begge er basert på tekster av samme person, og bearbeidet av regissørens ektefelle; manusforfatter og produsent, Otto Carlmar).