Det var i 1940 at Tarjei Vesaas ga ut romanen «Kimen», en bok han skrev i de årene han var bosatt i Tyskland, og som sannsynligvis var en reaksjon på de strømningene han observerte på nært hold i det tyske samfunnet like før krigens utbrudd. I 1974 ble boka gjort til film av Erik Solbakken, som året i forveien var assistent for regissør Haakon Sandøy på den forutgående Vesaas-adaptasjonen «Brannen». Solbakkens engasjement for å trekke Vesaas’ tekster inn i filmmediet, kom også til uttrykk direkte etterpå da han i 1976 regisserte «Vårnatt».
Det er i ettertid naturlig å tenke at dødsfallet til forfatteren i 1970 må ha vekket en særskilt interesse for å dykke ned i og videreformidle Vesaas-arven på film, og det var på mange måter nettopp Erik Solbakken som stod i front. Det er likevel ingen tvil om at Per Blom sin senere filmatisering av «Is-slottet», en film som kom i 1987, har (fortjent) tiltrukket seg en slags overskyggende oppmerksomhet når det kommer til filmatiske behandlinger av Vesaas. Samtidig fortjener «Kimen» mer enn å være en bortgjemt kuriositet.
Selv om «Kimen» var debuten til Erik Solbakken som spillefilmregissør, hadde han altså varmet opp både som erfaren kortfilmskaper og som co-regissør på nevnte Vesaas-filmatisering «Brannen». Sistnevnte, et prosjekt som kom vesentlig senere i Vesaas’ karriere, var et tematisk mørklagt drama særpreget av en underlig tone som strakk seg mot surrealismen. I «Kimen» ligger virkeligheten tettere på den ytre handlingen. Vi møter en ung mann som ankommer en øy. Han virker forvirret eller desillusjonert bak en pent kledd fasade i møte med den frodige naturen på øya. I dress og slips beveger han seg i land fra båt til øy. Er han på flukt fra noen, eller kanskje bare fra seg selv? Via tilbakeblikk aner vi at han har vært utsatt for et traume, og at han er i sannsynlig psykisk ubalanse. Samtidig kryssklippes hans ankomst til øya med nærbilder av grisefødsel som et rituale dit han har kommet, og vi forstår tidlig at «Kimen» også er en film som vil søke seg mot symboler.
Det symbolske står udiskutabelt sentralt, men «Kimen» tilbyr også en renskåren historie som én til én forteller noe forståelig om massesuggesjonens kraft. Om hvordan mennesker i gitte sammenhenger bortimot uunngåelig, eller ubevisst, blir fanget av bestemte mønster som de ikke kan styre unna. At fri vilje ikke eksisterer. Den ytre handlingen treffer sitt første tidlige klimaks idet den fremmede mannen, som for øvrig spilles av en debuterende Helge Jordal, begår et drap på ei yngre jente som er bosatt på den ellers fredelige øya. Det skaper selvsagt oppstandelse, og ikke minst en basal tørst etter hevn. Det vi bevitner er et øysamfunn som reagerer med kollektiv sinne og forakt mot den fremmede. Men den rasende folkemengdens mobilisering mot én mann skal føre til en annen konkret hendelse, noe som fører til dramaets virkelige klimaks og samtidig historiens andre drapshandling. Deretter retter andre halvdel av «Kimen» blikket innover – mot et oppgjør med seg selv og sine egne, om behandling av skyldfølelse for hva beboerne hver for seg og i fellesskap har forvoldt. Den villskapen som slapp løs allerede da den fremmede satte de første skrittene på øya, blir nå høynet når alle blir opptatt av å løpe fra personlige skyldfølelser og deltakelse i drap.
Det tegnes bilder på hva som leder til lynsjestemninger, og derfra en vei inn til voldens mekanismer, og hvordan vold som reaksjon ligger latent som et instinkt i menneskes natur. Men hva kan trigge eller utløse handlinger som påfører vold og død? Selve historien er relativt simpel, men brukes altså til å forme et materiale som diskuterer ondskapens natur; hvordan ondskapsfulle handlinger kan komme til uttrykk på ulike måter i ulike mennesker. På samme måte som tilknyttede følelser av skyld og anger oppstår ulikt i forlengelsen av faktisk voldsutøvelse.
Kimen til at villskapen slippes løs i øysamfunnet, er altså når en fremmed utenfra ankommer. Når han blir skyldig i dødsfallet til ei jente på øya, oppstår en strøm av individuelle reaksjoner like mye som et kollektivt raseri. Solbakken fotfølger ulike involverte personer, og filmarbeidet inntar en realistisk vinkel uten at det symbolske blir altfor tungt hengende over fortellingen. Likevel er det opplagt kunstneriske og poetiske innslag her, men det føles viktig både for hvordan filmen fungerer intellektuelt og emosjonelt at den evner å fremstille menneskene som skapninger av kjøtt og blod. At de ikke er så forskjellige fra oss selv. Det er også en fysisk film dette, av ektefølt smerte, og ikke minst fylt av sterke følelser i særlig skyld og anger.
Selv om «Kimen» domineres av tekst og tale (på nynorsk), finnes det også bildekraft her. Særlig tydelig er det hvordan Solbakken hele tiden søker mot naturen i bakkant for å gi en visuell verdi like mye som symbolsk. Det handler om å forsterke det farefulle, men også å vise frem en skjønnhet, som finnes like mye i menneskets natur som i den naturen vi omgir oss med. Det er et samspill, og det er relasjoner, mellom mennesker og mellom natur og mennesker.
Erik Solbakken har ikke satt seg selv foran Tarjei Vesaas. Han virker å ha jobbet for å gi teksten plass, og tilpasset den en filmatisk dramaturgi som er effektiv og mulig å gripe tak i. Eller som kritiker Per Haddal i sin tid skrev (da han jobbet for Vårt Land): «Solbakken disponerer stoffet intelligent, det er en sober og fin film han har laget, med adskillig nerve. Og Solbakken har evnen til å få fram pausen – den som sier mer enn ord – dette hovedtrekket i Vesaas’ prosa, som bærer mye av dikterens kunst».
Til slutt står «Kimen» i ettertid også som et testament på en spennende tid i norsk film, og et filmprosjekt som involverte flere talenter – fra Petter Vennerøds involvering som rekvisitør like før han traff på Svend Wam, til Solbakkens videre ferd inn i Vesaas’ forfatterskap, og ikke minst introduksjonen vi her får til Helge Jordal som i sin første store filmrolle utstråler den tilstedeværelsen og kraften som gjør det forståelig at han skulle bli det neste store i norsk film fra 70- og 80-årene.
Les flere artikler om norske filmer:
- «Kraken» (2026) – et uhyre av lånte ideer
Kraken bruker nesten én time i et forsøk på å bygge spenning, men glemmer å gi publikum en grunn til å bry seg. Når monsteret endelig stiger opp, er forventningene allerede forsvunnet i dypet. - «Mongoland» (2001) – et stavangersk (jule)filmmirakel
Hva skjer når en vennegjeng i Stavanger bestemmer seg for å lage film uten penger, men med grenseløs entusiasme? Resultatet ble den store suksessen som var og er Mongoland. - «Insomnia» (1997) – mørk psykologisk thriller i konstant lys
Erik Skjoldbjærgs regidebut fra 1997 er en særegen og urovekkende noir-thriller som snur på sjangerkonvensjonene og blir en studie i søvnløshet, skyld og moralsk forfall – badet i midnattssolens blendende lys. - «Krigerens hjerte» (1992) – psykologisk krigsdrama med nordnorsk kraft
Leidulf Risans Krigerens hjerte (1992) er en sjelden krigsfilm som ikke først og fremst handler om heltemot, men om skyld, savn og menneskelig splittelse. I skyggen av krigshistorien skapes et intenst drama om kjærlighet, lojalitet og moralske valg – et verk som fortjener fornyet oppmerksomhet. - «Demring» (2025) – ubehagets kunst
Norsk skrekkfilm kan beviselig være både kunstnerisk ambisiøs og genuint forstyrrende. I Demring kombinerer regissør og manusforfatter Patrik Syversen nerve, nærvær og rå menneskelighet i et verk som både hjemsøker, beveger og utfordrer. - Affeksjonsverdi (2025) – en film som huser alt vi ikke får sagt
«Med Affeksjonsverdi leverer Joachim Trier sitt mest modne og ambisiøse verk – en film som forener melankoli, humor og formbevissthet i et gripende portrett av kunst, familie og fravær.» - «Gråt elskede mann» (1971) – norsk sommerdrøm med sand i maskineriet
«En norsk film som vakte harme, ble boikottet av kinosjefer og avvist av forfatteren. Likevel rommer Gråt elskede mann både sommerlig sensualitet, estetisk overskudd og en vag lengsel etter noe dypere – alt pakket inn i noe som vakler mellom det banale og det besnærende.» - «Maria Marusjka» (1973)
«I «Maria Marusjka» setter regissør Oddvar Bull Tuhus opp et tett og intrikat drama med psykologisk nerve i maritim sørlandsnatur.» - «Eksplosjoner i hjertet» (2024)
«Når jeg ser «Eksplosjoner i hjertet» kan jeg ikke unngå at tankene strømmer i retning av selveste Terrence Malick.» - «Blackout» (1986)
«Blackout føles som selve leksikonsdefinisjonen av form over substans.»
speilet.net 
Legg igjen en kommentar