Pål Bang-Hansen gikk på filmskole i Roma, og påvirkningskraften fra italiensk film alá 60-årene ligger utilslørt, nærmest som en pastisj, over hele hans friske debutverk som er «Skrift i sne» fra 1966.
Særlig er det åpenlyst at en ung Bang-Hansen hentet inspirasjon fra Michelangelo Antonioni, og «Skrift i sne» ble lansert samme år som den italienske mesterregissøren utga sin første engelskspråklige film i «Blow-up». Fra åpningen er den stilsøkende ambisjonen en iøynefallende kvalitet. Det er et statisk bilde fra innsiden av en flyplass, hvor en duo i bildets ytterkant spiller kontrabass og xylofon foran et stort vindu der flyene forflytter seg på bakken utenfor. Alt vi hører er melodien som de to skaper av Egil Monn Iversens snedige og delikate musikalske komposisjon.
Både musikken og geografien, det vil si lokaliseringen til en flyplass, sender også hint om hva som skal komme: En historie om flyktighet. Om å være i bevegelse og ta nye retninger.
Hit har en kvinnelig israelsk eks-soldat og forfatter ankommet fordi hun skal holde et foredrag i Oslo. Hun er en populær skikkelse som også har tiltrukket seg oppmerksomhet fra et stort nasjonalt pressekorps som møter henne på flyplassen hvor det holdes en pressekonferanse. På flytende engelsk besvarer hun høflig de stotrende journalistenes ufarlige spørsmål på haltende engelsk, inntil hun svitsjer til svensk — til lettelse for de samme journalistene — fordi hun kan avsløre at hun behersker svensk flytende da hun som barn lærte språket som datter av en diplomat i Stockholm. Men om hennes popularitet dels skyldes hennes faglige erfaringer og bakgrunn, er det for enkelte neppe et minus at hun er en vakker kvinne å hvile øynene på. Én av de som tiltrekkes av denne skjønnheten, er en journalist og kulturkritiker som gladelig påtar seg oppgaven i å møte den israelske kvinnen og vise henne rundt i Oslo under oppholdet som har en varighet på noen få dager.
Kvinnen uttrykker umiddelbart at hun er særlig begeistret for Edvard Munch, og ønsker å se alt hun kan som er utstilt av hans kunstnerskap. Det er en fascinasjon som trekker seg tilbake til barndommen, da hun ble eksponert for et spesifikt maleri på en strand, og når hun endelig gjenfinner dette maleriet på Munch-museet, opplever hun en fysisk dragning mot det – for å føle på det. Like etter tar mannen henne med til stranden der bildet ble malt. Der blir hun så sanselig bergtatt av øyeblikket at hun omfavner journalisten som brakte henne dit. Der og da innleder de en romantisk relasjon i form av en fysisk lidenskap for hverandre som de verken klarer eller anstrenger seg for å holde skjult. Mannen er imidlertid godt gift med to barn, ei ung datter og en tilnærmet voksen sønn som er student, og følelsene hans for den eksotiske og vakre kvinnen skal kaste en viss uro over livet hans og de rundt ham. Men som kona selv responderer med, så er dette først og fremst hans krise.
Fokuset i «Skrift i sne» virker altså fra etableringen å være innrettet mot en estetisk sans; det er en film som oppsøker de rette linjene og arkitektonisk tiltalende, igjen som en forlengelse av Antonioni. Den italienske filmkunstnerens perfeksjonerte billedkomposisjoner der karakterene karakteristisk kan være innrammet i samme bilde, og snakke med hverandre samtidig som de ser i ulike retninger, eller lange strekk uten dialog, blir også en signatur som finnes overalt i Bang-Hansens fengslende debutfilm. I denne estetiske verdensbyggingen handler det også om en direkte omfavnelse av kunstens verden, som selv trekkes inn i handlingen via gjentagende Munch-motiver som adopteres i flere iscenesettelser og attpåtil integreres i den basale fortellingen. Det er kanskje noe utstudert over «Skrift i sne», som i at vi har å gjøre med en bevisst kunstnerisk øvelse som dermed til en viss grad også distanserer seg fra en virkelighet. Særlig når den tillater seg å dvele ved den nære relasjonen som utspiller seg mellom han og henne, hvor dialogen tidvis kan virke i overkant kunstnerisk eller oppstyltet og hvordan de forholder seg til hverandre i enkeltscener virker fremmedgjort. Samtidig virker det ikke egentlig fremmedgjørende for vårt møte med filmen, fordi den er så gjennomført i hvordan den velger å uttrykke seg. Dessuten bringer Bang-Hansen opp tydelige og universelle tematiseringer til engasjerende effekt. Selv om filmen kan føles som en åpenlys konstruksjon, er den bundet til noe gjenkjennelig og jordnært. Det handler om relasjoner som settes på prøve av fristelser, hvor spørsmål om moral og frihet åpner opp dramaets vidde. Hvordan skal mannen forholde seg til at han halvveis i livet blir uunngåelig forelsker i en yngre kvinne og velger å følge lystene? Hvordan reagerer kvinnen han er gift med, og hvordan bør hun reagere? «Skrift i sne» oppfattes ikke som normativ, men gjør et poeng av det etablerte paret som representanter for det som var en radikal ung generasjon på 1930-tallet, og hvordan de radikale ideene eventuelt har forvitret på vei inn i 60-årene som foreldre til en ny generasjon. Dette blir også uttalte spørsmål for karakterene å forholde seg, det vil si hvordan de i livet nå overhodet klarer å strekke seg mot de idealene som de den gang hadde, samtidig som det ikke skal gå på akkord med verdiene de har ervervet gjennom de konvensjonelle livsløpene og valgene de med årene har tatt. De står med veiskiller som de ikke har stått før – hvor skal de gå? Hvilken vei skal de forfølge, og hvilke følelser tar de med seg?
Det er Jack Fjeldstad («Ni liv» m.fl.) som gestalter den mannlige hovedpersonen; en piperøykende mann som nærmer seg 50 år, og som blir tiltrukket av den yngre kvinnen. Han er gift og har barn, mens hun er barnløs enke og representerer både noe eksotisk, en frihetsfølelse og foryngelse. Vi fornemmer at dette heller ikke er hennes første kortvarige romantiske relasjon på mange reiser rundt omkring i verden.
Et ørlite problem er imidlertid at Fjeldstad virker som et feil valg for rollen. Tolkningen hans får heller ikke frem nevneverdige spennende sider i den litt enkle karaktertegningen han tildeles. Langt mer interessant er kvinnen han lever med, spilt av Helen Brinchmann. Filmens aller beste scene er sannsynlig den som utspilles mellom henne og sønnen, etter at sistnevnte konfronterer henne med farens affære og hennes unnvikende reaksjon. Den israelske kvinnen har også en viss filmatisk aura ved seg, i svenske Margit Carlqvists skikkelse, en skuespiller som Ingmar Bergman også benyttet i «Sommernatten leende». Carlqvist utstråler den verdensvante holdningen som kler karakteren, og som i kombinasjon med elegansen og utseende skaper den magnetiske tilstedeværelsen som vi kan forstå at Fjeldstad blir så tiltrukket av. Likevel blir ikke samspillet mellom de to så gnistrende som det burde ha vært. I noen scener blir lidenskapen i overkant stivt eller livløst presentert, kanskje særlig av nettopp Fjeldstad. Hans troverdighet er definitivt sterkere til stede i skildringene på hjemmebane med egen kone, men det er ikke der filmens hjerte banker hardest.
Som kontrast til den stivheten man kan kjenne på i noen av de mange sekvensene mellom Carlqvist og Fjeldstad, er «Skrift i sne» enda mer preget av en jazzete lekenhet (forsterket av musikken), bevissthet i å utfordre konvensjoner og eksperimentere med formgrep. Det er tidvis spennende foto av Knut Gløersen, og ikke minst gir filmen en nydelig innramming av Oslo som by som hele tiden blir en spennende kulisse for historien.
«Skrift i sne» er også en slags familiebedrift av en filmproduksjon: Skrevet av Odd Bang-Hansen (far), regissert av Pål Bang-Hansen (sønn) og med Kjetil Bang-Hansen (bror av Pål) i rollen som ekteparets voksne sønn. I 1966 må dette ha fremstått som et spennende nytt bekjentskap med en debutant av en sjeldent formbevisst, modernistisk anlagt filmskaper med god smak. Bang-Hansen hadde allerede gått i lære hos Arne Skouen som assisterende regissør på «Vaktpostene» året i forveien (Bang-Hansens vei inn i norsk film kom også via nettopp Skouen som allerede i 1949 brukte en ung Bang-Hansen i en rolle i «Gategutter). Dessverre skulle likevel ikke Pål Bang-Hansens karriere som regissør bli så rik og omfattende som man kunne håpe på, men det gjør ikke «Skrift i sne» til mindre relevant å se i ettertid.
Hør også om filmen i episode #25 av solo-podcasten Filmkvarteret her på Speilet:
Les flere artikler om norske filmer:
- «Mongoland» (2001) – et stavangersk (jule)filmmirakel
Hva skjer når en vennegjeng i Stavanger bestemmer seg for å lage film uten penger, men med grenseløs entusiasme? Resultatet ble den store suksessen som var og er Mongoland. - «Insomnia» (1997) – mørk psykologisk thriller i konstant lys
Erik Skjoldbjærgs regidebut fra 1997 er en særegen og urovekkende noir-thriller som snur på sjangerkonvensjonene og blir en studie i søvnløshet, skyld og moralsk forfall – badet i midnattssolens blendende lys. - «Krigerens hjerte» (1992) – psykologisk krigsdrama med nordnorsk kraft
Leidulf Risans Krigerens hjerte (1992) er en sjelden krigsfilm som ikke først og fremst handler om heltemot, men om skyld, savn og menneskelig splittelse. I skyggen av krigshistorien skapes et intenst drama om kjærlighet, lojalitet og moralske valg – et verk som fortjener fornyet oppmerksomhet. - «Demring» (2025) – ubehagets kunst
Norsk skrekkfilm kan beviselig være både kunstnerisk ambisiøs og genuint forstyrrende. I Demring kombinerer regissør og manusforfatter Patrik Syversen nerve, nærvær og rå menneskelighet i et verk som både hjemsøker, beveger og utfordrer. - Affeksjonsverdi (2025) – en film som huser alt vi ikke får sagt
«Med Affeksjonsverdi leverer Joachim Trier sitt mest modne og ambisiøse verk – en film som forener melankoli, humor og formbevissthet i et gripende portrett av kunst, familie og fravær.» - «Gråt elskede mann» (1971) – norsk sommerdrøm med sand i maskineriet
«En norsk film som vakte harme, ble boikottet av kinosjefer og avvist av forfatteren. Likevel rommer Gråt elskede mann både sommerlig sensualitet, estetisk overskudd og en vag lengsel etter noe dypere – alt pakket inn i noe som vakler mellom det banale og det besnærende.» - «Maria Marusjka» (1973)
«I «Maria Marusjka» setter regissør Oddvar Bull Tuhus opp et tett og intrikat drama med psykologisk nerve i maritim sørlandsnatur.» - «Eksplosjoner i hjertet» (2024)
«Når jeg ser «Eksplosjoner i hjertet» kan jeg ikke unngå at tankene strømmer i retning av selveste Terrence Malick.» - «Blackout» (1986)
«Blackout føles som selve leksikonsdefinisjonen av form over substans.» - «Andreaskorset» (2004)
«I min bok står «Andreaskorset» igjen som en leken og sterkt underholdende erotisk thriller som forholder seg til et hollywoodsk thrillerformat av klisjeer som hentet fra 1980- og 90-tallet».
speilet.net 
Legg igjen en kommentar