Gjensynet: «Twister» (1996)

I rekken av amerikanske katastrofefilmer på 90-tallet, skulle turen i 1996 komme til tornadoen som årsak til frykt og ødeleggelse.

Den suksessrike forfatteren Michael Crichton hadde allerede tidlig på 70-tallet en fot godt plassert i filmindustrien. Ikke bare som manusforfatter, men også som regissør. I nyere tid har selvsagt hans egen sci-fi-filmatisering fra 1973 i «Westworld» blitt revitalisert, mens hans påfølgende sci-fi-thriller «Coma» med Michael Douglas forblir en litt urettferdig bortgjemt skatt. Uansett er det kanskje som forfatter og leverandør av filmmanus og konsepter for Hollywood han er aller mest kjent, og ikke minst da Steven Spielberg tryllet frem «Jurassic Park» som en av 90-tallets aller største Hollywood-suksesser, basert på Crichtons roman og filmmanus. Det var like etter dette at han skrev og produserte «Twister», en film som skulle regisseres av Jan De Bont som ankom dette prosjektet direkte fra den massive suksessen med «Speed». Med andre ord: Alt lå til rette for at også «Twister» skulle bli en begivenhet av en storfilm da den ble lansert like etter midten av 90-tallet.

Tornado-katastrofefilmen blåste også bra fra seg på kino, hvor den på verdensbasis ble stående som 1996s nest mest innbringende film, foran både «Mission: Impossible» og «The Rock», men langt bak 1996s katastrofefilm-mastodont som var «Independence Day». Etter at to tiår har passert, snakkes det ikke lenger ofte om «Twister», og kanskje var det en film som i hovedsak tiltrakk seg oppmerksomhet og trakk folk til kinoen for det som i sin tid var enormt imponerende spesialeffekter? Er standarden på spesialeffektene fra 90-tallet fortsatt av et kaliber at de ikke bare overbeviser, men imponerer også i dag – hjemme i stua, foran tv? Eller kan filmen også ha andre kvaliteter som gjør gjensyn berikende utover nostalgi, og kan den i dag fange interessen til nye seere eller til og med nye generasjoner?

Jeg satte meg ned for å se «Twister» for første gang siden jeg opplevde den på kino som 14-åring. Nå skulle jeg se den sammen med dattera mi på 11 år. Heldigvis ble det en fin opplevelse. 

«Twister» er så papp-lignende og ukomplisert, på godt og vondt, som katastrofefilmene fra 90-tallet ofte tillot seg å være. Invitasjonen handlet om spesialeffektene, vist i reklamefilmer og på filmplakaten, mens alt annet egentlig er transportetapper for å ta oss dit. «Twister» følger det formulariske og simplistiske til fingerspissene. På den måten er det også en ærlighet i hva den tenker å by på, noe som altså er lite annet enn de relativt banebrytende eller i hvert fall dypt imponerende effektene som ble skapt av George Lucas’ Industrial Light & Magic. Dette var state of the art på midten av 90-tallet, og det var beviselig tilstrekkelig til å selge et enormt antall kinobilletter. Jeg er litt mer usikker på om filmens helhetlige muskelmasse er sterk nok til å imponere i dag, men noen blikk til siden underveis ga i det minste inntrykk av at neste generasjon også fant historien spennende. I strukturen er Crichtons metode heller ikke voldsomt avvikende fra den som skapte suksessen i «Jurassic Park», men like selvsagt er ikke Jan De Bont på hylle med Steven Spielberg i å forvalte konseptet og historiefortellingen – som naturligvis også er noe svakere på papiret – til et altoppslukende, eventyrisk filmunivers å bli sugd inn i. Så er kanskje ikke sterke vindkast heller like spennende eller truende som dinosaurer, men mellompartiene av «Twister» klarer likevel ikke fullt ut å maksimere potensialet. Samtidig er det fristende å hevde at filmen lykkes i hva den bevisst bringer til torgs, for her er intensjon aldri større enn å forflytte seg knirkefritt fra spektakulære iscenesettelser og til nye, gjerne med kontinuerlig økende styrke.

Helt konkret handler filmen om en vitenskapskvinne og tornadojeger spilt av Helen Hunt. I en sterk åpningssekvens har vi sett henne som barn bli vitne til en traumatiserende hendelse, da en voldsom tornado dro med seg både faren og kjellerdøra han holdt fast i. Faren døde, og i nåtiden er altså den unge jenta blitt en kvinne dedikert til å konstruere et system som fanger tornadoenes styrke og som kan sende advarsler til befolkningen enda raskere. Hun er en del av et større forskningsteam som reiser rundt i et tornado-dominert område av Oklahoma med en nyoppfunnet enhet kalt Dorothy (med referanse til «The Wizard of Oz), lagd for å måle tornadoens krefter. Med på laget blir også eksmannen hennes, spilt av Bill Paxton.

Hunt og Paxton er ikke nødvendigvis dårlige, men det gnistrer heller ikke spesielt av dem, verken hver for seg eller i samspill. I det store bildet skal de heller ikke gjøre mye utover å fylle en sentral funksjon like i nærheten av tornadoens kraftsentrum. Følelsene våre for dem er underordnet det at vi skal få samme type emosjonell respons i møte med de voldsomme naturkreftene – en økende puls skapt av en blanding av begeistring og frykt. Og der «Twister» lykkes best, foruten i skapelsen av spesialeffektene som fremdeles er overbevisende, er hvordan den rent filmatisk virvler seg inn og ut av disse sekvensene med energi og krystallklar rytme. Det var først etterpå jeg gjorde meg kjent med at filmen er klippet av selveste Michael Kahn, som jo er den som mer enn noen annen (for Steven Spielberg) har perfeksjonert det å skape og time intensitet eller nerve i denne type storslagent drama. Ikke bare i strukturen og konseptet, som dratt ut av Michael Crichton, er det at «Twister» kommer med et ekko av «Jurassic Park». Men også i hvordan enkeltscener settes opp, som når forskernes umiddelbare reaksjon på en tornado klippes inn i forkant av at vi selv får se den.

Foruten noen intetsigende mellompartier der «Twister» aldri føles som mer spennende enn en ordinær tv-film, er den derimot hektisk på en oversiktlig og medrivende måte så fort den skal opp fra hvilepuls, noe den jo ofte skal. Det er masse driv og forflytninger, noe som også kommer organisk av at karakterene hele tiden er nettopp i bevegelse på jakt etter den neste store stormen. I dette blir filmen også en naturlig videreføring av «Speed» som Jan De Bont kom fra, og hvor han jo demonstrerte en fantastisk evne til å skildre actionmettet spenning i høyt tempo.

«Twister» holder delvis stand over 25 år etter, særlig grunnet dens grovhugde dramatisering og hvordan Jan De Bont, sammen med klipper Michael Kahn, prioriterer og lykkes med å skape – og opprettholde – faktisk intensitet i oppbygningen til de mange tornadosekvensene. Men også fordi spesialeffektene, som vel er den egentlige hovedaktøren i filmen, er nærmere det tidløse enn man skulle tro. Og rent anekdotisk, så «Twister» anno 1996 faktisk ut til å fungere som velgjort underholdning for en ny generasjon i sofaen.