«Trap» (2024)

Det er noen få filmskapere forunt å være den største stjernen i egne filmer, selv når kjente navn og ansikter skinner foran kamera. Da M. Night Shyamalan slo gjennom på nærmest sensasjonelt vis med «The Sixth Sense» i 1999, hadde han noen svimlende sterke skuespillerprestasjoner å lene seg på, inkludert superstjernen Bruce Willis i hovedrollen.

Likevel føltes det som mest handlet om den filmatiske kraften og særegenheten til den indisk-amerikanske filmskaperen bak kamera, noe som bare har forsterket seg i takt med produksjonene som har kommet. I dag er det utvilsomt M. Night Shyamalan selv, altså filmskaperens signatur, som ses på som produksjonenes største attraksjon når nye titler lanseres – uten at det nødvendigvis har vært ensbetydende med unison applaus for verkene han har levert. Snarere tvert i mot. Typisk har M. Night Shyamalans filmer i økende omfang blitt angrepet både for å være banale, kunstige og selvhøytidelige. Flertallet, både kritikere og publikum, virker ganske enkelt å betrakte filmografien som ujevn. Eller til og med underveldende. Majoriteten virker faktisk å være samstemte i at Shyamalan ikke har levert noe som er fjellstøtt siden nettopp «The Sixth Sense». Men det finnes samtidig et ikke ubetydelig mindretall her: Vi som ser M. Night Shyamalan i et helt annet lys. Og hans seneste film, «Trap», gir oss heldigvis en ny mulighet til å se inn i Shyamalan-lyset – noe som aller helst gjøres fra et sete i kinomørket.

Ikke bare snakker M. Night Shyamalan selv ofte varmt om kino som en essensiell kulturell møteplass for filmopplevelser. Han komponerer også levende bilder, følelsesdrevne historier og ikke minst konseptuelle ideer som er spesielt godt egnet til å dekke et massivt kinolerret, og dermed være gjenstand for spennende kollektive møter i kinorommets magiske mørke. Når vi befinner oss i en tid hvor ingenting av dette lenger er en selvfølge, føles det særlig viktig å understreke at «Trap» inneholder alle de shyamalanske kjennetegnene og kvalitetene som bør trekke et stort publikum til kinoer verden over. 

Det handler om tenåringsjenta Riley (Alison Donoughue) som knapt kan tro at faren, Cooper (Josh Hartnett), har skaffet to billetter til en stor konsert med tenåringsidol-popstjernen Lady Raven. At den kjekke brannmann-faren skjuler en bekmørk hemmelighet, er på dette tidspunktet umulig å vite – dersom man ikke allerede har lest eller sett for mye om filmen på forhånd, noe jeg heldigvis ikke hadde. At Shyamalans-filmer gjerne har minst én overraskende vending som en grunnleggende del av dramaturgien, er i seg selv ingen overraskelse. Men i «Trap» presenteres dette såpass tidlig at mange fristes til å gjengi den som del av et synopsis. Dette burde imidlertid holde som agn for å trekke deg inn: Far og tenåringsdatter ankommer en stor konsert. Etter at tusenvis av tenåringsjenter med foreldre på slep har kommet inn bak dørene, ser vi store sikkerhets- og politistyrker melde sin ankomst. Men hvorfor? Et rykte skal ha det til at en beryktet seriemorder, The Butcher, skal være blant publikum…

Første bit av «Trap»-kaka smaker aller saftigst, hvor jeg umiddelbart merket friske hint av den undervurderte 90-tallsfilmen «Snake Eyes», regissert av Brian De Palma. I begge tilfeller komponeres spenning og atmosfærisk paranoia gjennom glidende kamerabruk som sveiper gjennom den avgrensede lokasjonen som ingen slipper ut av. Fordi Shyamalan bruker god tid i denne fasen, blir vi ofte hengende fast i detaljer som fanges av kamera både i for- og bakgrunn, før vi forsvinner dypere inn i den lukkede geografien og parallelt hovedpersonenes indre psykologi. I likhet med De Palma, prioriterer Shyamalan å lede like mye som å mislede publikum med et kamera som upålitelig viderebringer subjektive perspektiver. Hvordan kan vi stole på det vi ser? Det skapes i tillegg en effektiv illusjon av at handlingen foregår i tilnærmet real-time, igjen ikke ulikt «Snake Eyes». (På et tidspunkt håpet jeg nesten at Shyamalan også skulle ta i bruk split-screen, rett og slett fordi det er sekvenser i «Trap» hvor det kunne fungert veldig, veldig godt).

Lesningen av Shyamalan som en budbringer av banaliteter og selvhøytidelighet kan virke som en noe misforstått respons som kan skyldes den litt alternative tonen han gjerne liker å plante i en del av filmene. De fleste vil trolig kunne enes om at «The Sixth Sense» og «The Village», begge av hans mest alvorstyngede, fremstår som filmografiens to hovedverk. På den andre siden har filmer som for eksempel «The Happening» og «Old» blitt møtt med til dels latterliggjøring, dels på grunn av skuespillere som får tildelt småkunstig dialog, og dels fordi det finnes tilsiktede trekk av goofy komedie idet karakterene må reagere på det hinsides utrolige som kan inntreffe innenfor de konseptuelle universene. I det siste tilføres innimellom filmene noen absurde elementer, samtidig som den ytre handlingen er presentert på en måte som kan virke insisterende. Her faller mange av lasset, og kanskje vil det også være tilfelle i møte med «Trap», som ganske tydelig posisjonerer seg blant «lettvekterne» i filmografien. Egentlig minner den aller mest om «The Visit» fra regissørens backkatalog. Det er en konsis etablering av en konseptuell idé med et begrenset spillerom (les: tid og lokasjon), samt en tålmodig oppbygging av mystikk sentrert til en realistisk setting. Herfra blir mystikken atmosfærisk kringkastet via filmatisk særpreg. En del av dette særpreget handler om en filmskaper som er like uredd for det overtydelige som det overnaturlige, hvor det førstnevnte setter farge på «Trap». Og filmen føyer seg altså inn i rekken av Shyamalan-prosjekter som innlemmer overspill og kunstig dialog på måter som, for enkelte av oss, føles som magnetiske Shyamalan-avtrykk mer enn blødmer. Dette er heller ikke fullstendig ulikt Brian De Palmas «Snake Eyes», og det koker sannsynligvis i begge tilfeller ned til at vi har å gjøre med filmskapere som legger all kapasitet inn i den audiovisuelle presentasjonen, noe som innimellom kolliderer med andre hensyn. Likevel er aldri de underutviklede sidene av «Trap» egentlig dominerende, dels fordi Shyamalan er en dyktig verdensbygger som konstruerer en ramme som ikke knuses av den type riper. «Trap» er altfor underholdende til at eventuelle skavanker blir overskyggende – og derfor blir de snarere en del av det store shyamalanske bildet. 

Josh Hartnett er på mange måter et interessant valg som hovedperson, og med fasit i hånd også et riktig valg. Litt som Mark Wahlberg i «The Happening» tar han et eierskap til karakteren som en slags tegneserieaktig figur. Men til forskjell fra Wahlbergs prestasjon, er det større grunnlag i Hartnetts karakter til å spille ham så bredt og intenst som Hartnett gjør, og som han åpenlyst stortrives med. Ariel Donoghue leverer samtidig en overbevisende tolkning som tenåringsdatteren, hvor samspillet mellom de to evner å formidle en fengslende far-datter-kobling som også speiler skyld mot uskyld. På et tidspunkt blir også popstjernen oppgradert fra scenen i bakgrunn til en aktiv deltaker i historiefortellingen, en karakter som for øvrig portretteres av regissørens egen datter, Saleka Shyamalan, noe hun løser til mer enn godkjent.

Det siste inntreffer idet M. Night Shyamalan velger å sette filmen i nytt gir for andre gang. Da har allerede girspaken flyttet seg fra oppbyggingen til den overraskende vendingen på et oppsiktsvekkende tidlig tidspunkt. Deretter kommer et nytt temposkifte når popstjernen blir direkte involvert i selve plottet, før vi skal enda litt opp i hastighet når Shyamalan kjører oss ut av arenaen til utsiden. I dette partiet oppstår kanskje også noen uheldige rykninger i kjøringen, men for det meste manøvreres «Trap» med presisjon for hva som utgjør en effektiv thriller. Shyamalan vet vitterlig hvordan man orkestrerer spenning på Hitchcock-inspirert vis, mens spenningen ofte smelter sammen med en gjennomført idé for utsnittene. Bildene i «Trap» virker ofte symmetriske mot oss, antagelig for å underbygge hovedpersonens behov for kontroll, eller den fasaden han jobber for å opprettholde. Men rundt ham, og på innsiden, koker det. Det er en svettende stemning der hovedpersonen må jobbe for å distansere seg, senke pulsen og holde temperaturen uendret – samtidig som filmens temperatur stadig stiger.

Dramaturgisk fremstår «Trap» som relativt kompleks med et originalt spenningsskapende premiss, hvor det nødvendigvis må kreve en solid dose timing og filmatisk fingerspissfølelse for å vri konseptet mot å bli en reelt nervepirrende thriller. Men langt på vei lykkes Shyamalan i konstruksjonen, noe som igjen må kunne tilskrives filmens form. Det er da naturlig å fremheve samarbeidet med den eminente fotografen Sayombhu Mukdeeprom som har ferskpresset erfaring i å jobbe med en visuell/estetisk filmskaper i Luca Guadagnino («Call Me By Your Name», «Suspiria» og ikke minst årets «Challengers»). Her serverer han Shyamalan den saften som sistnevnte evner å presse ut av bildene. Målt opp mot de mer sofistikerte Guadagnino-verkene, er det muligens en mer «folkelig» form for finesse som finnes i «Trap», men likevel utgjør Mukdeeproms bidrag utvilsomt en virkningsfull attributt som får oss svettende tett på det intense spenningsdramaet. Og ikke minst leverer han en deilig overføring av den spektakulære, boblende settingen som ligger i arenaen av tusenvis med skrikende tenåringer som danser og synger med lysende mobiltelefoner til den Taylor Swift-aktige popstjernen på scenen. Man blir uunngåelig sugd inn i de bevegende bildene som stuper ned i folkehavet og sender oss rundt i lokalene for å absorbere en stemning av paranoia og uhygge som Shayamalan bygger spenningen i plottet på.

Videre fører selve strukturen med seg at vi stadig stiller engasjerende spørsmål til oss selv: Hvem skal vi heie på? Det er en psykologi i dette som er mer mangesidig enn at filmen manipulerer oss til å kjenne sympati for en bad-guy ved å vise hans perspektiv. Uansett utfall vil det føre med seg ringvirkninger som aldri kan gi en fullstendig lykkelig eller mørk slutt, hvor særlig det siste er umulig å unnslippe. 

Det har blitt Shyamalans signatur like mye som forbannelse at konstruksjonene hans alltid skal inneholde mer eller mindre intrikate eller geniale overraskelser. For en del publikummere og filmkritikere har det nærmest gått sport i å skulle gjennomskue plottvendinger og arrestere ham som en filmskaper begrenset til kun å formulere overraskelser som ikke egentlig fungerte. Derfor er det litt befriende at Shyamalan trekker esset ut av kortstokken såpass tidlig denne gang, noe som igjen blir en slags Hitchcock-referanse i seg selv («Psycho»). Uansett, det er påfallende at Shyamalan stortrives med å komponere denne type plott, og at han drives av historiefortellinger som inneholder minst én gåte for publikum å gruble på. Eller kanskje aller helst: Servere historier der man ikke engang forstår at man befinner seg i en gåte, inntil filmskaperen presenterer både gåten og svaret for oss med et pang.

På en annen siden: Enhver film som utelukkende baserer seg på overraskende vendinger, uten andre kvaliteter, vil som hovedregel oppleve en kort relevant levetid. (Mange filmer fra særlig 90-tallet kan tjene som eksempler). Shyamalans filmer har imidlertid det til felles at de foreløpig har holdt seg svært godt.

I «Trap» inntar Shyamalan rollen som en slags stedfortreder for filmens popstjerne, da han gir oss flere ekstranummer mot slutten, som en artist som ikke vil forlate scenen. Shyamalan vet hva publikum vil ha, og han er ikke motvillig når han gir oss det. Det er en spektakulær finale igjen, selv om det like sikkert ikke er av hans aller beste eller mest finurlige.