«How to Have Sex» (2023)

Filmens tittel er bevisst misledende. Denne filmen viser hvordan man ikke skal ha sex. 

Molly Manning Walker har laget en spillefilmdebut med et premiss som alene ikke utånder originalitet. Det handler nemlig om en vennegjeng på tre der den ene er jomfru ved historiefortellingens start, og det gjøres et uttalt poeng om at det nå skal endre seg. Men derfra går «How to Have Sex» likevel i mer uutforskede retninger. Det handler om tre britiske tenåringsjenter som reiser på sydentur for første gang, hvor den banale målsettingen er å bade, feste, drikke og ligge.

Filmen går hardt, for ikke å si bråkete, ut av startblokka med tilsiktet grelle iscenesettelser dominert av typisk sydenestetikk ispedd britisk tenåringsvulgaritet. Kameraets blikk er styrt av ristende realisme som fanger opp og forsterker ungdommens skrik og skrål – det er en stemning som er skapt av en rus der stimulien har vært like store deler alkohol som genuin glede over å være sammen og utforske nye sider av hva livet kan tilby. De befinner seg på en gresk ferieøy, og har på usjarmerende vis i resepsjonen mast seg til en leilighet med utsikt over hotellets svømmebasseng. De lar seg begeistre over utsikten, men enda mer over to tenåringsgutter som vinker til dem fra balkongen ved siden av.

«How to Have Sex» fortelles utelukkende via ukjente skuespillere. De befinner seg ofte i kamera samtidig, men er like overbevisende sammen som hver for seg med nyanserte mikouttrykk som stort sett kanaliserer noe som virker ekte – både før, i og etter mange scener med fyll og bakrus. Man må riktignok jobbe litt innledningsvis for å skaffe seg en reell oversikt over persontypene og dynamikken, rett og slett fordi Manning Walker umiddelbart anlegger et frenetisk blikk på dem. En god stund fortoner filmen seg i større grad som en miljø- og reiseskildring enn et dramaturgisk oppsett som skal kunne presses inn i tre akter. Ganske snart utpeker imidlertid den ene i jentetrioen seg som en slags hovedperson vi skjønner at vi får følge litt ekstra med på. Det er den mest tilbakeholdne av de tre, Tara (Mia McKenna-Bruce), hun som fortsatt ikke har debutert seksuelt. Akkurat dét forstår vi at historiefortellingen som skrider frem ikke vil slippe av syne, men det tar en stund før det store dramaet inntreffer i historiefortellingen. Det er en film som forlanger tålmodighet og oppmerksomhet. Manning Walker legger mye i å gjøre oss kjent med stedet, med miljøet, med karakterene og med relasjonene – før hun sent presenterer en form for et klimaks. Vi har allerede rukket å bli litt uvel av den nære gjengivelsen av hangover etter voldsomt alkoholkonsum, men samtidig begeistret for den rene ungdommeligheten, før vi kjenner luften bli mer klam og at mørke skyer sannsynlig er på vei. Likevel tar det altså fortsatt en liten stund før de mørkeste skyene legger seg over de unge personene og slipper nedbøren over dem – og over oss.

«How to Have Sex» trives med å gjengi pulserende nattbilder av glorete sydengater, som i filmen blir en slags neonbelyst scene for ungdommelig fyll og dyrkjøpt livserfaring. Her befinner altså de tre britiske tenåringsjentene seg, og de er virkelig ikke alene. Egentlig er det overhodet ikke noe ekstraordinært over hva som vises, og nettopp det er også en av filmens styrker. Molly Manning Walker tar utgangspunkt i en sosialrealistisk tradisjon i beste britiske tradisjon, det vil si å tilstrebe en form for naturlighet i alt fra skuespill til bruk av lokasjoner og fokus på ufiltrerte nærbilder av menneskene. Fra nyere tid er det umulig ikke å se «How to Have Sex» i lys av Andrea Arnold og særlig hennes nydelige «Fish Tank», en film som også henter næring fra britisk ungdomskultur med noe av samme tematikk i en filmatisk ramme av sosialrealistisk filmpoesi – altså, en energisk portrettering i et subjektivt, men sympatisk perspektiv av en tenåringsjente i møte med store emosjonelle, og brutale, påkjenninger. 

Manning Walker skildrer her hva som foregår i gråsonene, der grensene for samtykke og voldtekt for noen kan oppfattes som uklare i skjæringspunktet mellom alkohol, festkultur, ungdommelig usikkerhet og seksualitet. Det handler om skam, om vonde følelser, press og vanskelige valg. Om det å vokse opp, og hvor stor kostnaden kan være når man kanskje ikke er like mentalt som fysisk moden. «How to Have Sex» søker etter å vise nyanser og tvetydighet, et rom der filmen manøvrerer seg både fint og usentimentalt, og der den aldri søker mot å skape sensasjoner. På flere områder vekker den fordelaktige minner til «Aftersun»; i delingen av uklare minner av en sydenferie, fra perspektivet til et britisk barn som er noen år yngre enn de som utfolder seg i «How to Have Sex». Begge er løst selvbiografiske fortellinger fra to fremadstormende, kvinnelige regissører med britisk pass, og med blikk for realistiske stemningsbilder i distinkte, filmatiske uttrykk. Denne treffer ikke helt samme kunstneriske høyder som «Aftersun», men i myldret av filmer som tar for seg seksuelle opplevelser til unge mennesker, er denne blant de bedre på en stund. 

NB! Litt trivia til slutt: Molly Manning Walker har i intervjuer uttalt at «Verdens verste menneske» av Joachim Trier kanskje er hennes favorittfilm gjennom alle tider.