Mario Bavas formidable suksess med «Black Sunday» bidro angivelig til at dette antologi-prosjektet fikk navnet «Black Sabbath» (for å skape assosiasjon via ordet «black»). Denne gang er det et tredelt skrekkfilmverk, der inndelingen er tre segmenter i form av kortfilmer som ikke bindes sammen av annet enn Bavas stilistiske hånd og Boris Karloffs synlighet. Dels er han tilstede som skuespiller (i andre segment), og dels er han tilstede for å presentere og avrunde filmens helhet. Og det er en særdeles karakteristisk og fornøyelig form han dukker opp i, idet han lyser opp bildet foran en glødende og fargesterk bakgrunn (mens avslutningen er like hysterisk som den er uventet når kamera rygger bak for å gi oss en bakom-filmen-film i de siste sekundene).
«Black Sabbath» består altså av tre kortfilmer, og de har en varighet på omtrent en halvtime hver. Den første (rekkefølgen kan variere noe ut fra diverse utgivelser), «The Telephone», utspiller seg som en mild og tidlig giallo, hvor ei vakker og ung kvinne blir terrorisert av en truende mann i andre enden av telefonrøret. På én måte er det klassisk orkestrert skrekk, men av den tålmodige og stilsikre sorten. Bavas komposisjon har i dette segmentet en særlig malerisk kvalitet i seg. Med forsterket bruk av farger tilføres masse tekstur til bildene, mens Bavas avventende fortellerteknikk bygger opp en nervøsitet og spenning som kjennes på kroppen ved å holde på farlighetene som noe fremmed, men likevel nært. Måten Bava iscenesetter den konseptuelle ideen, med blikkfanget som er den røde telefonen og dens truende lyd, er det nettopp det enkle og virkningsfulle premisset som gjør denne første halvtimen av «Black Sabbath» til helhetens aller mest fokuserte og spennende. Det er vakkert, forlokkende og farlig i en presentasjon som altså har noen giallo light-vibber, og som gir oss en praktfull Michèle Mercier i hovedrollen som den terroriserte Rosy.
I andre segment, «The Wurdulak», spiller Mark Damon en adelsmann som finner et hodeløst lik med en kniv stikkende inn i hjertet. Han trekker ut knivbladet før han rir til en hytte i nærheten, hvor mannen som møter ham kan fortelle at kniven tilhører hans savnede far – spilt av Boris Karloff – som har dratt for å kjempe mot wurdulaken, en slags vampyrskapning som lever av blodet til den de elsker. Dette er et klassisk stykke gotisk vampyrskrekk som kontrasterer segmentene før og etter. Der «The Telephone» er nærmest sensuell, er «The Wurdulak» stygg og gjørmete tilhørende en annen tid, koloritt og natur. I dette spiller Bava opp en historiefortelling bærende på grunnleggende følelser av frykt og redsel, og der ikonet Boris Karloff personifiserer djevelskapen med auraen få andre kan tilby i et slikt univers.
Fra den middelalderske settingen i «The Wurdulak», avslutter Mario Bava antologi-verket med «The Drop of Water» som igjen utspiller seg i mer moderne rammer, men som kanaliserer den klassiske skrekken aller mest virkningsfullt. Bava setter effektivt opp en historie om en ung sykepleier som mottar en telefon (og dermed plukker opp tråden fra første segment) fra husholdersken til en eldre kvinne som nettopp døde, hvor sykepleieren blir spurt om å klargjøre liket. Derfra orkestrerer altså Bava den klart mest skremmende og de absolutt mest evigvarende-på-netthinnen-øyeblikkene som finnes i «Black Sabbath». Det er et segment som veksler mellom subtilt oppbyggende skrekkfilm med et særlig gjennomført og fremtredende lyddesign (lyden av en dryppende kran blir aldri det samme igjen) kombinert med blinkende lys, og flere horror-crescendoer som sender skrekken raskt og brutalt mot oss. Her er Bava på sitt aller mest urovekkende og grusomme, men samtidig stemningsfulle.
Om de tre segmentene har noen grunnleggende ulikheter i toneart, også fordi de finner sted i ulike tidsperioder og miljøer, har alle hver for seg Bavas signatur over seg. Dermed blir også helheten, «Black Sabbath», definitivt et signaturverk fra den italienske mesteren; fra det minimalistiske i «The Telephone», via det maksimalistiske/overdådige i «The Wurdulak», og avsluttet med «The Drop of Water» som den mest visuelt ambisiøse – og som samtidig er den mest bombastiske, for ikke å si den definitivt mest uhyggelige når det står på.
Sannsynligvis er «Black Sabbath» også filmhistoriens mest stabile og minneverdige skrekkfilmantologier, og uansett i høyeste grad en essensiell bit av Mario Bava-filmografien.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar